Vardø - Hamningberg - Skippagurra

Perfekt frokost!

Dag 20, torsdag 13.7.

Frokosten på Det Gamle Meieriet er noe for seg selv. Her er det individuelt tilpasset. Kokken/verten lar oss komponere vår egen omelett, og han serverer det perfekte resultatet. Nystekte vafler hører også med i frokostmenyen! Det kan ikke bli bedre!

Før vi takker for oss får vi flere tips av den utrolig hyggelige verten, og vi vil starte med et besøk på Vardøhus festning. Vi begir oss ut i den iskalde julidagen og vinker farvel til det gjestfrie paret på meieriet.

Det har vært festning her i Vardø siden rundt 1300, men den festningen som ligger her nå ble bygget mellom 1734 og 1738, og den står fortsatt omtrent slik den var på den tiden.

  • Vardøhus festning

  • Kanonene er klare

På vei ut til Hamningberg.

Fra Vardø tar vi turen nord-vestover til veien slutter på Hamningberg. Denne turen fikk vi anbefalt av verten på Meieriet, og den er virkelig verdt de ekstra milene på smal grusvei! Det er det rene månelandskap enkelte steder. Veldig spesielle fjellformasjoner. Vi trodde vi skulle komme til en øde utpost, men vi kommer til et lite samfunn med kafé, overnattingssted og flere små hus. Det er bare usannsynlig vakkert her! Dessverre er det lavt skydekke, stedvis tåke og regnbyger, men det skaper en flott stemning. Hemningberg er et fraflyttet fiskevær ytterst på Varangerhalvøya. Det er visst ingen som er fastboende her nå. Stedet ble fraflyttet i 1965. De fleste bygningene her slapp unna tyskerne brenning av Finnmark, og noen av dem er fra 1800-tallet og mange er verneverdige.

 

  • Hamningberg

  • Lenge siden siste reis

  • Kafé i sikte

Stille flyter Tanaelva

Vi skal videre, så etter en deilig nystekt vaffel og en pause inne i varmen må vi løsrive oss fra dette vakre utkantstedet og kjøre tilbake til Varangerbotn. Herfra tar vi inn på E6 til Skippagurra, der vi har booket ei campinghytte. Det frister ikke å slå opp telt i regn og vind.

Været bedrer seg i løpet av ettermiddagen og kvelden, så etter at vi har installert oss i den vesle hytta, kler vi godt på oss og rusler nedover mot Tana Bru. Nedenfor oss flyter Tanaelva bred og rolig, og speiler de lette skyene som kveldssola farger i nyanser av rosa og lilla. Lufta er full av deilige lukter, og vi nyter å strekke litt på beina. Sommernatta her nord er helt fantastisk.

Skippagurra - Grense Jakobselv- Karasjok

Hytta på Skippagurra

Dag 21, fredag 14.7.

Vi våkner til en grå morgen, temperaturen er heller ikke noe å skryte av, det blåser en sur vind, og planen min om å bade i Barentshavet virker egentlig ikke veldig fristende nå. Sola nekter å vise seg, men vi har en fin tur østover mot russergrensa. Ved Storskog stopper vi og studerer noe uforståelig informasjon på russisk, benytter oss av toalettanlegget på stedet og blir enige om at Russland ikke ser så annerledes ut enn Norge.

Nærme Russland

Og så er vi på Grense Jokobselv! Målet mitt er nådd. Her renner Jakobselva ut i Varangerfjorden. Elva markerer grensen mot Russland, og jeg leser at grensa ikke går midt i elva, men alltid der elva er dypest. Litt skummelt å bade i elva da, siden man ikke helt vet hvilket land man befinner seg i.

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg, men jeg hadde i alle fall ikke trodd at det var flyvesand og tilstander som minner om danske strender her. Stranda frister, men tennene klaprer i munnen. I stedet for å bade går vi en tur gjennom den vesle kirkegården og opp til den lille steinkirken Kong Oscar IIs kapell, selvfølgelig oppkalt etter Kong Oscar II, som besøkte stedet i 1873. Kapellet ble bygget for å markere Norges suverenitet over området øst til Jakobselva, og det ble innviet i 1869.

Ganske så stivfrosne setter vi oss i bilen og starter på hjemveien. Vi kan dessverre ikke kjøre gjennom Finland fordi vi ikke har tatt med pass. Det er unødvendig å risikere å ikke komme ut derfra igjen, så derfor må vi kjøre helt tilbake til Tana.

 

  • Fin strand, men.....

  • Kong Oscar IIs kapell

  • Dette er det vi får med oss av Kirkenes i denne omgang

Tid for mat på Neiden

Vi har satset på å tilbringe denne natten i Karasjok, så nå er det bare å gi flatt jern. Det er fine veier, så det går unna. Nå er det en stund siden vi har spist, og på Neiden ved Neideelva, der de er kjent for sitt laksefiske med kastenot, finner vi en passende rasteplass, der vi tar en pust i bakken og koser oss med nyinnkjøpte reker og skolebrød. På stedet her finner vi også den gamle østsamiske boplassen Skoltebyen. Dette er et vernet område med mange rester etter østsamenes kultur, men dessverre har vi ikke tid til å besøke det nå.

Utpå kvelden kommer vi endelig fram til Karasjok Camping og får leid oss ei stor, fin hytte for natta. Her er det også mulig å delta i sosialt samvær i en lavvo på plassen, men vi velger heller å få oss litt søvn.

Karasjok - Töre

Endelig ble det samekniv

Dag 22, fredag 15.7.

Enda en grå morgen. I dag har vi egentlig ingen formening om hvor vi skal ende opp, men vi er enige om at vi skal ta sjansen på å svippe en ørliten tur innom Finland, slik at vi slipper å kjøre helt tilbake til Skibotn. Men før vi forlater Karasjok må vi bortom Knivsmed Strømeng og kjøpe samekniv. Det har nemlig lenge stått øverst på ønskelista til Ivar, og nå har han endelig sjansen. 

Når vi forlater den spennende butikken til Strømeng er det ikke bare med en diger samekniv i slire, men også med et fleeceteppe med runebommemønster, en brevkniv av reinsdyrhorn og et tennstål så vi slipper å bruke fyrstikker.

Endelig går ferden over Finnmarksvidda. Den viser seg også å være helt annerledes enn det jeg trodde. Her er det endeløse vidder med lav løvskog, innsjøer med flotte sandstrender, og ja, sand, masse sand.

  • Flott sandstrand på vidda. Det sto et sjøfly her også

  • Og vidda med lave løvtrær

  • - og sand, masse sand..

Vi setter våre føtter på finsk jord

Vi kjører over Finnmarksvidda, ned til Kautokeino og inn i Finland ved Kivilompola. Vi tar en liten tissestopp, bare for å ha satt beina på finsk jord for aller første gang, før vi sniker oss tilbake over grensen igjen ved Karesuando.

Det går fort sørover gjennom de nordsvenske skoger. Vi holder oss nærme grensa til Finland, og Kätkesuando, Vähälompolo, Kitiöjärvu og Aareavaara er navn som dukker opp på skiltene. Ved Pajala forlater vi den intime kontakten med Suomi og setter kursen rett sør mot Bottenviken og det lille stedet Töre. Utpå kvelden kommer vi fram og finner den idylliske Töre Camping. Skyene er borte, og kveldssola legger et rosa skjær over naturen. For et vakkert sted! Vi får leid oss ei hytte, kjøpt oss litt mat, og så går vi ut for å nyte den fantastiske kvelden sammen med flere milliarder små knott!

  • Snorrette veier gjennom skogen

  • Hytte i Töra

  • Jeg og flere milliarder knott

Denne vesle u-båten ble bygd for at svenskene skulle trene på å finne fiendtlige u-båter i svenske farvann.

Töra - Nordmaling

Dag 23, lørdag 16.7.

Dagen møter oss med sol og varme. Herlig! Det har vi ikke hatt for mye av på denne turen. Vi må ikke farte avgårde med en gang, så vi skal finne ut hva Töra har å by på. Det viser seg at dette er et spennende sted med masse gammel kultur i forbindelse med tidligere tiders jernverksdrift.

Törefors bruk ble grunnlagt av baron Samuel Gustaf Hermelin i 1799 og besto i starten av sagbruk, smie og kvern. Etterhver ble Norrlands største masovn bygd her, og de fikk Norrbottens første malmbane. Jernverket ble lagt ned i 1887, men saga var i drift helt til 1962. Syv bygninger fra brukstiden står fortsatt her på bygdetunet, og vi starter rundturen vår med en bolle og brus på den koselige museumskaféen. Etterpå går vi kulturstien som tar oss rundt til der de forskjellige bygningene står eller har stått. Noen av bygningene er bygd av avfall fra smelteovnene.

Det er utrolig deilig med litt følelse av sommer og varme igjen. Jeg finner årets første markjørdbær ved kanten av en gammel grunnmur, og de smaker helt nydelig.

Etter en flott vandring gjennom jernverkets historie reiser vi videre sørover. Ivar har et sterkt ønske om å besøke stedet som kajakken Point 65 har sitt navn fra, nemlig øya Rönnskär ved 65 grader nord.

  • Museumsområdet på Tore, kaféen er i det grå huset.

  • Denne bygningen er oppført i avfall fra smelteovnene

  • Avfall fra smelteovnen ble brukt som byggemateriale

  • Her sto det en gang en diger masovn,

  • nå vokser det deilige smultron på de gamle murene

  • Det var feil Rönnskär …..

Nordmaling Camping

Vi passerer kjente steder som Luleå og Piteå, og ved Skellefteå tar vi av veien utover mot Rönneskär. Ivars forventning ligger tykk i luften, men været er ikke helt på vår side lenger. Tunge regndråper klasker mot frontruta, omgivelsene er grå og dystre, og jo lenger ut mot målet vi kommer, jo rarere synes vi det er. Et jernbanespor går ved siden av veien, og omgivelsene ligner mer og mer på et industriområde. Til slutt stopper veien foran noen administrasjonsbygninger, og vi sitter i regnet og føler oss en smule forvirret. Det er noe som ikke helt stemmer. 

Vi tar en ny og grundig kikk på kartet og i kartboka og finner ut at vi er sønnafor 65 grader nord, og vi befinner oss i et industriområde uten tilgang til sjøen for oss. Etter en intens etterforskning på kartet igjen, finner vi et nytt Rönnskär. Det er ei lita øy omtrent nøyaktig på gradelinja, ca 2 - 3 mil nord for der vi befinner oss nå. Tross Ivars sterke ønske om å besøke kajakkenes fødested, dropper vi det og fortsetter sørover.

Været bedrer seg etter hvert, og utpå kvelden får vi leid oss ei hytte i Nordmaling. Campingen ligger fint til ved  sjøen, men vi finner ikke noen badestrand som frister her.

En vakker kveld i Nordmaling