Med Cliff til Nord-Tyskland

Første stopp, Hos Kari i Dynekilen.

Dag 1. Mandag 5.8.

Vi har gledet oss lenge til denne turen. Hele juli har vi tilbrakt hjemme på øya, og det har vært flott, men nå lengter vi etter å komme på hjul. Det er mye å forberede før vi kan starte, siden vi har tenkt å være borte i tre uker, men rett før tolv er Cliff klar med sykler bakpå og alt nødvendig utstyr + litt til i skuffer skap og her og der. Dagens mål er et eller annet sted i nærheten av Halmstad. Onsdag har vi nemlig billett fra Trelleborg til Sassnitz. Vi har tenkt å tilbringe noen dager på øya Rügen.

Utpå kvelden nærmer vi oss Varberg og svinger nedom for å se etter overnatting. Her finner vi Getterön naturreservat, der vi får plass for natten sammen med en annen bobil. Vi betaler 200kr, og det er med strøm. Det lukter stygt av fugl her, men stedet er spennende og rolig. Syklene blir løslatt fra stativet, og vi tråkker i vei gjennom reservatet og ut til Trönningenäs der vi finner ei flott, gammel restaurert vindmølle. På tilbaketuren må vi holde munnen godt lukket, fordi kveldsluften er full av små insekter. Lykter er tent på reservatets område, og det hele er ganske stemningsfullt.

  • Hvem har lagt disse digre eggene?

  • Fuglekasser for enhver smak

  • Den restaurerte vindmølla på

Dag 2. Tirsdag 6.8.

Vi forlater reservatet kl 11 og legger i vei videre sørover E6 gjennom sol og regn. Litt før klokken er to ruller vi inn på bobilcampen i Trelleborg. Her kan vi stå til vi må stille opp i fergekø kl 6:45 i morgen tidlig. Plassen er helt nede ved vannet, og vi betaler 10€. Det er ikke strøm her, men vi klarer oss fint uten. Utover dagen fylles den store plassen sakte, men sikkert opp av bobiler og noen campingvogner.

Trelleborg er flatt, ikke den koseligste byen vi har vært i, og den frister egentlig hverken til gå- eller sykkelturer. Vi prøver oss på en liten spasertur på jakt etter en matbutikk, og på tilbakeveien går vi helt nede i strandkanten. Her lukter det dy, og vannet frister overhodet ikke.

Med nesa mot sjøen

Langs stranda i Trelleborg

Dag 3. Onsdag 7.8.

Og her dykker Rügen fram med sine hvite klippekanter

Klokken ringer 06:00, og litt før 06:45 står vi klar på kaja. Noe forsinket setter ferga kursen for Sassnitz, og vi finner oss en plass i restauranten for å nyte vår bestilte frokostbuffet. Det blir en fin tur over Østersjøen. Maten er god, været er topp, det er rolig på vannet og den siste timen står vi på dekk og ser Rügen dukke fram. Når vi kommer nærme nok ser vi de hvite klippene og den berømte klippen kalt Königstuhl. Dit skal jeg!

Vel i land på Tysk jord kjører vi rett til Wohnmobiloase Prora. Vi vil oppleve Hitlers feridrøm for arbeiderne, det 4,5 km lange boligkomplekset som ble bygget mellom 1936 og 1939, og som skulle ha plass til 20000 feriegjester på samme tid. På grunn av krigen ble det aldri bygd ferdig. I mange år har derfor bygningene stått tomme, og noen av blokkene, de som var mest uferdige, har delvis rast sammen. De senere årene har det foregått et stort renoveringsarbeid, og de gamle bygningene har gjenoppstått som ungdomsherberge, ferieleiligheter, hotell, restauranter og kafeer.

På Wohnmobiloasen får vi en deilig plass under trærne i utkanten av området. Stedet er tydeligvis ganske nytt, men plassen er anlagt på engammel tomt. Det er tydelig på de betongdekte »gatene» der. Lurer på hva som har vært her. 

Det er ennå tidlig på dagen, så vi vil ut å se oss omkring. Vi tar ned syklene og sykler mot Hitlers enorme byggeprosjekt. Selv om det ligger veldig nær bobilplassen, må vi sykle gjennom skogen ca en km, før vi kan krysse hovedveien og komme til den endeløse stranda der de gamle bygningene ligger 150 m fra sjøen, bak er belte av furuskog. Det er enormt og står der som et noe skremmende eksempel på nasjonalsosialistisk arkitektur. At det går an å planlegge, og bygge, noe slikt! Ferieanlegget er et av verdens største boligkomplekser og består av åtte digre enheter. Vi sykler og sykler, og fortsatt ligger de enorme bygningene der ved siden av veien. Mange er restaurert og er blitt riktig flotte, men det er mye stygt igjen som står der som dystre monument over en tid vi tenker på med gru.

Etter hvert dukker annen bebyggelse opp, og vi er kommet til Binz, som er den største badebyen på Rügen. Denne byen var tidligere en firkerlandsby, men allerede i 1830 ble den en en populær badeby. Det vi legger merke til, når vi nå sykler innover i byen, er denspesielle arkitekturen med husfasader som er rikelig dekorert. Her er de utroligste utskjæringer, altaner, tårn og kvister. Det er noe litt eventyraktig over det hele. 

Vi finner en plass til syklene og spaserer langs den lange strandpromenaden der hoteller og restauranter ligger tett. Det nærmer seg foringstid, og vi finner en restaurant litt vekk fra sjøsiden der vi får oss litt mat og et glass kald hvitvin.'

Utpå kvelden sykler vi tilbake til campen og slapper av med lydbk og nyheter på iPhone.

  • Deilig plass

  • En liten del av Hitlers feriekompleks

  • En del av det gamle komplekset er pusset opp

Godt m noe iskaldt i varmen

Deilig dessert

Travelt langs strandpromenaden i Binz

Luftig ute på piren

Sandskulpturer er ofte vanvittig fine

  • Vakkert i Binz

  • Kurbad Binz, stedets mest populære. Åpnet i 1890, men brant i 1906 og gjenåpnet i 1908. Totalrenovert i 2001.

  • Her er langgrunt, så bryggene strekker seg noen meter ut i havet

Dag 4, torsdag 8. august

Formiddags rosévin og øl

Været er mer usikkert i dag, og regntunge skyer henger lavt over øya. Vi utsetter utflukten vår noen timer og tar i stedet turen bort til campingens biergarten, Holla die Waldfee, for å se hva de kan by på der. Vi bestiller rosévin og øl av en veldig hyggelig servitrise som kan veldig lite engelsk og dermed kan lære meg noen tyske gloser. Kroppsspråk er undervurdert! 

Etter noen timer ser det ut til at været letter, og vi sykler et par km gjennom skogen til Naturerbe Zentrum Rügen, der de har en Baumwimpfelpfad. Dette er en løype som går gjennom skogen og opp i den lave åsen med et utsiktstårn og videre på plankestier oppe i trærne. Vi gleder oss til denne opplevelsen, men da vi kommer til billettluka, forteller dama i kassa at det er stengt nå på grunn av tordenværet vi hører nærme seg.

 

I det vi setter oss på syklene for å komme oss tilbake til bilen, starter regnet. Først bare litt forsiktig, så høljer det ned. Mens vannet spruter i bakken og tora ruller så det ljomer, styrter vi over veien og søker ly under inngangspartiet til vitensenteret i Prora. Vi er mange her, og vannet drypper fra de fleste av oss. Hutrende står vi der og venter på godvær, men til slutt må vi gi oss, hive oss på syklene og tråkke tilbake til ställplatzen i styrtregnet. Klissvåte, sølete og småfrosne stuper vi inn i bilen, vrenger av oss klærne, tørker oss og får på tørt tøy. Godt vi har varme i bilen!

Solen titter fram igjen ved firetiden, og da våger vi oss ut. Lastet med såper, håndklær og reint tøy går vi til sanitæranlegget og håper at det er en ledig dusj til oss. 

Nyvaskede og sultne dukker vi litt seinere opp på Holla die Waldfee igjen, denne gangen for å få oss litt mat. Her må vi bestille kjøtt/fisk og tilbehør hver for seg, og det er ikke helt lett å fostå hva det er som står på menyen. Ivar ender opp med svinefilet og gratinerte poteter, jeg får stekt fisk og pommes frites. Ingen høydare, men vi blir mette og fornøyde.

  • Vi gleder oss til å endelig komme opp i tårnet

  • - og regnet høljet ned

  • Solen kom på kvelden. Kul ølbil!

Dag 5, fredag 9. august

Ikke alt underlag er like godt å sykle på

Wohnmobiloase Prora ligger badet i solskinn når vi kryper ut av dynene. Vi skal sykle til Jasmund Nasjonalpark i dag, men vi stresser ikke. Det er deilig å ta det litt med ro på morgenen, slappe av med en cappucino og Unni Lindells bittelille krimnovellebok og se plassen våkne til liv rundt oss.

Etter en solid frokost er vi endelig på hjul og sykler mot Neu Mukran langs den nordligste delen av Hitlers feriekompleks. Så bærer det oppover mot nasjonalparken. Vi stopper på en Lidl og kjøper noen flasker zero, slik at vi ikke skal vansmekte av tørst i varmen. Nå starter jakten på den riktige sykkelveien. Det er ikke like lett å finne fram overalt, så et par ganger finner vi ut at vi har syklet oss litt langt ut på viddene. Da må vi bare snu, sykle tilbake og prøve et anet alternativ.

Etter 28 km når vi Nationalpark-Zentrum der vi parkerer syklene før vi rusler ut på der Königsstuhl. Dette er den mest kjente krittklippen på Stubbenkammer i nasjonalparken. Det er 118 m ned til havet fra toppen av klippen, og klippen blir stadig mindre på grunn av slitasje fra omgivelsene. Det er planer om å bygge en svevebro i sirkel ut over klippen, slik at den kan erstatte det utsiktspunktet som er her i dag.

  • - og så syklet vi litt feil

  • - langt inni bøkeskogen

  • Endelig framme på der Königsstuhl

Vi velger en litt annen vei tilbake. I stedet for å sykle gjennom skogen, sykler vi ned til den vesle havna Lohme helt nord på Jasmund. Det er varmt så det holder, sola steiker, men det er vakkert her. Etter en del kilometer på hjul begynner bakkene å føles drøye.

Det er to slitne, men fornøyde turister som setter fra seg syklene ved bilen denne kvelden etter å ha syklet 58,2 km i varmen.

  • Fysisk aktivitet krever drikke og mat!

  • Vakkert i Lohme nord på øya

  • Denne bakken ble derøy🤪

Dag 6, lørdag 10. august

Klare for fottur til Sellin

Nok en dag med sol og knallvarme. I dag skal vi til Sellin for beundre den flotte Seebrücke Sellin, og vi starter med å sykle den snaue mila inn til Binz. Her parkerer vi syklene på en diger sykkelparkering og kjøper med oss itt zero før vi tar beina fatt langsveien gjennom skogen mot Sellin. Jeg hadde ventet meg en sti, men den dette er en grus-, brosteins- eller betongbelagt skogsvei som er litt slitsom å gå på. Heldigvis er det deilig skygge under de store løvtrærne.

På veien er vi så heldige å se det smalsporede toget komme tøffende opp gjennom skogen. Toget bærer det betegnende navnet Rasender Roland og går mellom byene Putbus og Göhren. Det er bygd i 1895 og har en topphastighet på 30 km/t. Skinnebredden er på hele 75 cm!

Det er to slitne og sultne turister som kommer fram til Sellin etter 7 km på ganske hardt underlag, og de siste 600 meterne bort til Seebrücke Sellin er ekstremt lange. Vi passerer den ene fristende restauranten etter den andre, men vi er skjønt enige om at vi skal se brygga før vi spiser.

  • Tungt å gå, men deilig skygge under trærne

  • Og her kommer Rasender Roland

  • Sporbredde på 75 cm!

  • - og så ligger den der i all sin prakt

  • Vi må selvfølgelig gå helt ut til enden av piren!

  • Bildet er tatt fra enden av piren

Rosévin i Sellin

Seebrücke Sellin imponerer. Det er vakkert og storslått og vel verdt turen. Historien forteller at det i 1906 ble bygd en 508 m lang pir med en restaurant ca 60 m fra strandknaten. Denne ble ødelagt av isen i 1918 og 1924, og av brann i 1920. I 1925 ble den bygd opp på nytt med en plattform og konserthus. Piren ble på nytt ødelagt av is i -41/-42, men huset var like helt og ble et populært dansested i 50-, 60- og 70-årene. Bygningen ble imidlertid ikke vedlikeholdt så i 1978 ble den kondemnert. Heldigvis tok noen tak og piren og restauranten ble åpnet igjen i 1998. Da hadde den blitt gjenoppbygd etter modell av bygningene fra 1906 og 1925.

Etter å ha beundret byggverket og tatt turen helt ytterst på piren, skal vi endelig bevilge oss litt mat. Vi rusler tilbake gjennom restaurantgata og finner et sted som frister med deilig mat. Her blir det rosévin, wienersnitzel, sjølaks med risotto og apfelstrudel til dessert. Magene strutter når vi igjen begir oss ut i gata. Nå gjenstår 7,4 slitsomme km før vi er tilbake ved syklene i Binz. Den første kilometeren er tung, varmen er plagsom, vi er slitne, men det blir bedre når vi kommer opp i skyggen i skogen. Etter en stund finner vi også en passasje ned til sjøen, og de siste kilometerne langs stranda er bare lykke. Fort av med skoene. Nå skal det vasses!

  • Passasje til sjøen!

  • Endelig sand under føttene

  • - og saltvann mellom tærne!