Fra havsbadet utenfor Mölle fulgte vi stien videre langs vestsiden av halvøya mot Kullens fyr, i et spennende landskap forbi bratte stup, over solsvidde gressenger og gjennom løvskog som gir litt skygge fra den stekende solen.  Dette er et område som skiller seg markant ut fra den naturen man forbinder med Skåne. Den røde gneisen stikker frekt opp i landskapet og danner en 8 km lang åsrygg som strekker seg ut i Kattegatt nord for Helsingborg. Her finnes mer enn 20 grotter i de steile klippeveggene, flotte utsiktspunkter og flere tilrettelagte rasteplasser med toalett.

Mens vi venter på maten samler mørke skyer seg opp over Öresund.

Vi var svette, tørste og sultne da vi ankom Kullens fyr, og på restauraten fikk vi det vi trengte. God mat og godt drikke gjorde oss atter fit for fight, og vi bestemte oss for å ta turen opp i tårnet. Utstyrt med hver vår kikkert og fulle av spennende fakts fra den kunnskapsrike unge jenta som sendte oss opp, gikk vi trappene opp i de forskjellige nivåene, leste plakatene og undret oss over liv og dramatikk som hadde utspilt seg på kysten utendor udden her. Til og med en norsk osloferje, Prinsesse Margrethe, hadde strandet her en januarmorgen i 1971. I god fart hadde båten truffet fjellet nedenfor fyret, men heldigvis ble ingen skadet. 
Med kikkertene våre kunne vi se over til Danmark og innover vestkysten av Sverige. Et spennende besøk. Fornøyde gikk vi ned trappene, leverte fra oss de tunge, sterke kikkertene og bega oss i vei tilbake til Mölle på stien som gikk på østsiden av odden. Her var det grønnere og ikke så solsvidd som på vestsiden
Det ble en fin tur, og da vi var tilbake i Mölle fant vi en restaurant med det velklingende navnet Brandstationen, der vi slo oss ned for å ta en øl før vi skulle sykle videre til campingen ved Krapperup. Et glass øl utvidet seg til også et glass hvitvin, og vi så at de var i gang med å lage paella der. Vi kjente at det kunne vært veldig godt, og Ivar spurte når den var ferdig. Svaret var: om ca 30 min. Vi bestemte oss for å vente mens vi tok nok et glass hvitvin. Da maten var ferdig trengte vi enda et glass hvitvin til maten. Paellaen var god, og da maten var spist opp, vinen drukket ut og regninga betalt var det på tide å fyllesykle den nedlagte jernbanestrekningen tilbake til campen. I løpet av de to og en halv timene vi hadde sittet her hadde det regnet et par ganger, men nå var det opphold og kveldsolen sendte sine dempede rosa stråler innover landskapet. Likevel syklet vi feil og endte opp litt nærmere Höganäs enn nødvendig. 

Det var trist å se at løvtrærne allerede hadde antatt en høstlig gulfarge.

Torsdag 12.7.
Vi skulle videre, men vi måtte ha med oss mest mulig av denne odden, så vi kjørte over til vestsida og tok en avstikker innom Arild, et annet gammelt feriested med gamle hotell og fornem historie. Deretter bar det ut på E6 og videre nordover til Dynekilen, der vi skulle tilbringe de to siste feriedagene våre sammen med Kari. Sommeren var ennå på sitt beste, men det fine været og tørken hadde tæret på trær og planter. En lite flatterende gulbrun farge hadde begynt å dominere landskapet. Nå ønsket vi regn, men det lot til å vente på seg.