Öland - Ivö

På vei fra Barum og ut til Ivö

Dag 13, onsdag 4.7.
Vi skal si farvel til Öland for denne gang, men er skjønt enige om at vi vil tilbake hit. Det er fremdeles masse igjen å utforske her på denne spennende øya. I dag vet vi ikke helt hvor vi ender, men vi vil nedover mot Åhus. I stedet for å følge E22 tar vi innover i landet ved Ljunby, kjører mot Påryd og deretter Vissefjärda. Tanken er å finne et sted der vi kan slå oss ned noen dager og få brukt kajakkene litt. Ved Tingsryd ser vi på kartet at det er både campingplass og en sjø, men da vi kommer dit ser det ut som sjøen er veldig grunn med masse steiner som stikker opp av vannet. Dessuten synes vi det ser litt svett ut der, så i stedet for å campe fyller vi diesel og tar en läsk och en muffin før vi setter oss i bilen igjen og kjører mot Bromölla der det også skal ligge en campingplass. Det er veldig varmt i dag, og vi stunder etter å få slått leir, men selv om campingplassen ved Bromölla ser ut til å ligge ideelt til for padling på Ivösjön er vi enige når vi endelig kommer fram; Her vil vi ikke være! Det er noe med atmosfæren, eller jeg vet ikke helt, noe er det i alle fall. Vi kjører videre. Ute i Ivösjön ligger Ivö, og der er det også en campingplass. Riktignok må vi  over med kabelferje, visstnok Skånes eneste veiferje, men vi blir enige om å gi denne plassen en sjanse, og det angrer vi ikke på!

Helt toppers plass.

Ivö er altså en øy i Skånes største innsjø Ivösjön. Øya har ca 200 innbyggere og er på ca 1500 hektar. Ferja ut til øya går flere ganger i timen, og nå i høysesongen ser det ut som om den går non stop. Overfarten tar bare syv minutter. Campingen ligger rett ved ferjeleiet, og vi blir møtt av ei smilende, livlig dame med turkisgrønne negler. Og plass får vi. Siden vi har telt vil hun plassere oss nede ved vannkanten, der er det også strømmuligheter, og vi er såre fornøyde. For å komme ned til plassen vår må vi kjøre gjennom mesteparten av campingområdet, og vi puster lettet ut når vi finner fram. Godt gjemt bort fra hytter, campingvogner og bobiler finner vi et lite område som passer perfekt. Det er et telt og en mindre bobil her fra før, men det er helt ok. Da er det bare å laste ut av bilen og få satt opp teltet. Det blåser bra her nede, vinden kommer rett inn fra sjøen gjennom åpningen i det vesle skogholtet, så vi baler litt med et telt som til tider tror det er en luftballong. Vi vinner kampen mot vind og telt, og det feirer vi med et par-tre glass hvitvin innkjøpt i Borgholm. Etterpå starter vår utforsking av denne spennende øya. Vi går mot Ivö Kungsgård, en stor gård fra 1848, som nå driver med turisme i tillegg til vanlig gårdsdrift med kuer, kalver, høns og katter. Kveldsturen vår blir ikke så lang for vi er egentlig skrubbsultne. Tilbake på campingrestauranten får vi nydelig stekt svin ytrefilet med stekte poteter og bernaisesaus. Det smaker himmelsk.

  • Denne flotte fyren la sin elsk på innerteltduken

  • Fra plassen vår kan vi følge med på ferjetrafikken

  • Det er grunt her, så bryggene er lange og ustøe!

Ivö

Frokosten nytes ute i sola.

Dag 14. Torsdag 5.7.
Våkner tidlig og er forholdsvis uthvilt. Det blåser fremdeles en ganske kald vind, så vi dropper morgenbadet. I stedet flytter vi bord og stoler vekk fra skyggen under trærne og ut i solen. Her lar vi tiden gå mens vi nyter vår morgencappucino, nyheter på iPhone, lydbok og annet lesestoff. Når tiden er inne rusler vi bort til butikken og kjøper ferske rundstykker, juice og pålegg. Mens formiddagen blir gradvis varmere, spiser vi en god frokost så vi har litt å gå på når vi skal ut på dagens ekspedisjon rundt på denne øya der det har bodd folk i over 6000 år.

Vi pakker sekken, fyller opp noen vannflasker, og så sykler vi i vei innover øya. Jeg har et lite kart som vi bruker, og vi tenker å sykle de fleste av veistumpene vi finner her. Vi starter med den veien vi gikk en bit av i går, og da vi kommer til Ivö Kungsgård må jeg stoppe for å ta noen bilder. Ut mot veien vokser de vakreste liljer, og bak brede steingjerder ligger beitemarka full av store steiner, som om de skulle vært kastet utover av enorme kjemper.

  • Liljeprakt

  • Noe stein i enga!

Biskopskällaren

Første stopp er Ivögården, der det er restaurant og overnatting. Et koselig sted, men vi er ikke klare for mat riktig ennå, så vi sykler videre mot Biskopskällaren. Den er det som er igjen etter den engang så praktfulle borgen Ivöhus fra 1100-tallet. Siden vi er her må vi jo gå ned i kjelleren å se hva dette er, så vi åpner kjellerlemmen og stiger ned. Her åpenbarer det seg et stort rom med flotte takhvelvinger som gir oss en liten pekepinn på hvordan resten av borgen en gang har sett ut. I denne kjelleren fortelles det at erkebiskop Andreas Sunesson bodde, på 1200-tallet. Han isolerte seg i kjelleren på slutten av sitt liv, fordi han trodde han var spedalsk og derfor ikke ville risikere å smitte noen. Det har imidlertid vist seg at han ikke var spedalsk, men svært giktisk.

I et hav av vannliljer

Vi forlater erkebiskopens siste bolig og sykler videre i den nå ganske så hete dagen. Selv om vi har syklet en bit etter at et skilt informerte oss om at Här slutar allmänna väg!, fortsetter vi så lenge veien er farbar. Landskapet er vakkert med store åkre, kuer på beite ned mot vannet som vi kan se bak trærne og balderbrå og vallmuer i veikanten. Til slutt må vi imidlertid snu, for det blir litt vel privat. På tilbakeveien stikker vi bortom Ivö kirke for å se om vi finner Ursulas källa som skal ligge i nærheten der. Kirken er trolig bygget av biskopen i kjelleren og viet til sankt Urusla, derav navnet på kilden. Vi finner den gamle, velholdte kirken, men kilden er det verre med. Vi parkerer syklene utenfor kirkeporten og studerer informasjonstavlene uten at de gir oss noe nøyaktig svar på hvor kilden befinner seg, bare at den ligger nedenfor kirken. Men vi gir oss ikke, så vi følger en sti nedover til vannet. Her er det en brygge og badeplass for Ivögården, og små robater ligger og bader i et hav av vakre vannliljer. Det er deilig og luftig her nede, men vi finner ikke noen kilde. Ikke før vi har satt oss på syklene igjen og sykler forbi kirkegården som de holder på å pusse opp. Der står den. En rund liten sylinder murt opp av rød stein. Denne kilden der, hvis vi skal tro legenden, vannet en julaften var forvandlet til vin. Vår nå etter hvert så kjente erkebiskop Andreas Sunesen, hadde sendt sin tjener til kilden for å hente vann denne julaften, og vedkommende tjener kom altså tilbake med vin.

  • Valmuer i veikanten

  • Vindruer ved Ivö kirke

  • Vannliljer i Ivösjön

Deilig med smuldrepai og øl på Ivögården

Nå er vi litt sultne, så vi sykler opp til Ivögården for å se om vi kan kjøpe is eller noe. Der treffer vi ei søt, ung jente som foreslår rabarbrasmuldrepai med italiensk vaniljeis. Det høres godt ut, og vi får hver vår digre porsjon som vi nyter ute under pergolaen der vinranker henger over hodene våre som om vi skulle vært litt lenger sør i Europa.
Stinne av is og smuldrepai sykler vi ut på veien igjen med kurs for Ivö klack på nordsiden av øya. Ved parkeringsplassen på østsida av øya, setter vi fra oss syklene og følger hvit- og blåmerket løype innover i skogen. Vi går gjennom gammel bøkeskog med sjøkanten på høyre side og ei fantastisk steinete li på venstre side. Store mosegrodde steiner ligger oppover i skogen så langt øyet kan se.

Etter en stund snor stien seg oppover i lia til vi kommer opp i høyden over det gamle kalkbruddet. Her er det fantastisk utsikt over bruddet, dammen og sjøen bortenfor.

  • En liten pust i bakken etter oppstigningen

  • Kalksteins- og kaolinbruddet

Oppe i skogen er det enormt mange gamle steingjerder, og vi lurer fælt på hvorfor de er lagt opp her.

  • Noen av de uendelig mange steingjerdene i området

  • Deilige gressenger

Vi fant også rester etter gamle steinbrudd

Vi tar en liten avstikker ut til Ivö klacks utsiktspunkt. Her er blåbærlyngen blitt brunsvidd i den nådeløse solen, et ganske trist syn egentlig. Vi kan ikke ha vært her uten å ha besøkt det høyeste punktet på øya, hele 133 moh, så vi tar en avstikker dit også. Greit å ha vært der, men noen utsikt er det ikke her. På veien tilbake til syklene må vi et eller annet sted ha tatt feil av stimerkene, for kartet stemmer plutselig ikke med terrenget. Vi har gått en del lenger sørover enn det vi skulle, og nå er det godt vi har iPhonen som viser hvor i verden vi er. Litt utenfor den egentlige løypa, kan man godt si, men vi finner en sti som går i den retningen vi ser at vi skal, og etter en del trasking er vi ute på veien der vi syklet mot parkeringen. Så er det bare å ta av nordover langs denne veien til vi kommer dit. Vi må vel bare innrømme at vi er ganske fornøyde når vi endelig ser bommen der vi startet vår vandring for noen timer siden.
Sykkeluren tilbake går så det suser, selv om vi legger inn en ekstra etappe ut til kalkstensbruddet langs vestsiden av øya også. Nå har vi syklet omtret hver eneste veisnutt på denne øya. Vel framme på campingen sjekker vi SporTrackeren og ser at den viser 32,9 km. Av disse er 26 km syklet og 7 km gått! Vi belønner oss selv med et par glass hvitvin, hamburger, pommes frites og is! Kan jo ikke bli magre heller!

Ivö rundt

Vi må vente til ferja har passert

Dag 14. Fredag 6.7.
Nydelig morgen. Det samme ritualet før vi endelig rusler bort og kjøper frokostrundstykker og egg. Ivar koker egg mens jeg leser brosjyrer og prøver å finne spennende steder å besøke i Skåne. Etter frokost pakker vi stormkjøkken og en boks erter, kjøtt og flesk, vann og badetøy. Så setter vi kajakkene på vannet. Vi skal padle rundt Ivö i dag. Det går fint nordover i svak motvind, og det er moro å finne igjen stedene vi var på i går.

  • Vi finner rester etter utskipningshavner for kaolittbruddet

  • Herfra har steinen blitt fraktet med båt østover til Bromölla.

  • Vi runder nordsiden av øya og tar en avstikker ut til den hvite steinen vi så fra Ivö klack i går

  • Fra den hvite steinen ser vi innover mot Ivö klack.

En bitteliten øy i Ivösjön

Vi får øye på en bitteliten øy som vi vil prøve å gå i land på. Tiden er inne for litt mat og et bad eller to, så vi svinger ut til øya, padler rundt den og finner et sted der vi kan komme inn med kajakkene. Det første vi gjør når vi har fått kajakkene opp på land er å ta et deilig bad. Deretter er det fram med stormkjøkkenet og snart brer lukten av erter, kjøtt og flesk seg over den vesle øya. Men det er ikke bare idyll her. Matro er det vanskelig å finne. Vi må hele tiden slåss mot veps og trekantfluer. Til slutt finner jeg en knotete stein i skyggen, helt ytterst mot vannet, og her får jeg ha maten min i fred.

  • Hermetikkdag i dag

  • Vi fikk lagt kajakkene opp på land

Vi må søke nødhavn

Nå har vi fått i oss lit næring, så det er på tide å komme seg videre. Vi må rundt hele den sørøstre delen av øya, og deretter gleder jeg meg til å padle inn i den fine sørvendte bukta som kalles for Kyrkeviken. Vi syklet her i går da vi besøkte Ivö kirke og beundret kuer, åkre, valmuer og balderbrå. Det er stille og deilig på vannet, vi nyter dagen og det å være utpå, selv om trekantfluene gjør det de kan for å forsure dagen for oss. Får vi tatt en, kommer hele slekta for å ta hevn! Likevel er det deilig å gli langt fram i vannet for hvert padletak. Endelig runder vi sørenden og skal til å padle nordover inn i bukta, men her er det bare stein. De titter opp overalt! Og vannet er nå litt urolig, så vi må droppe turen innover og heller krysse bukta vestover. Nå er det slutt på kosepadling. Plutselig endrer alt seg, og vi krysser bukta i sterk motvind og høye bølger. Jeg har ikke spruttrekk på, så stadig bryter bøler over den lave kalakken og fyller den mer og mer med vann. Det er tungt å padle. Armene verker, kneet og rumpa verker, og jeg sitter i vann, men det er bare å gi på. Vi må jo over. Vi tar sikte på ei lita øy med to trær på. Kanskje vi kan finne litt ly der og få hvilt oss litt og tatt en slurk vann og sjekket kartet på SportsTrackeren! Vann får vi i oss, men i den urolige sjøen er det vanskelig å sjekke det lille kartet på mobilen. Etter en liten hvilepause, bærer det ut i bølgene igjen. I tillegg til å manøvrere kajakken på bølgene og styre unna steinene i sjøen prøver vi å orientere oss. Men det er ikke lett i høye bølger og ureint farvann! Hvor i verden er vi? Til slutt må vi søke nødhavn i ei rolig vik for å finne ut hvor kursen videre skal gå. Vika er rolig, men urolig sjø og steiner både under og over vann, gjør det vanskelig å komme inn. Plutselig farer jeg bare sidelengs rett på en stein, og det høres ikke bra ut. Men kajakken tåler vel litt! Inne ved land får jeg tømt kajakken min ved hjelp av en svamp vi har med oss, og etter en liten pause tar vi mot til oss og padler rundt steiner og ut i bølger og motvind igjen. Når vi svinger nordover får vi bølgene fra siden, og da sitter jeg atter med rumpa i vann. Det får bare være, den synker jo ikke. Etter en stund roer bølgene seg, vi får øye på den gule ferja på vei fra øya over til fastlandet, og vi puster lettet ut. Den siste kilometeren er bare peanuts, men det er to slitne padlere som kravler seg ut av kajakkene i strandkanten ved campen. Nye teltnaboer, tyskere, kommer bort og spør om vi har hatt en fin tur. Vi har jo det!