Her er det sikkert mye spennende å finne

Dag 25, mandag 14.juli. Carnac - Pont Louis - Brest - le Conquest - Cote de Granite Rosé - Paimpol

I dag er det Frankrikes nasjonaldag, og vi er veldig spente på hva vi vil se av nasjonaldagsfeiring. 

Jeg har gledet meg veldig til å oppleve mer av Bretagne, men hadde forberedt meg på dårlig vær. Nå skinner sola fra skyfri himmel, det er nesten vindstille og helt nydelig. Klokken 10:45 er vi klare til å reise videre, og første mål er byen Concarnau. På veien bort stopper vi på Pont Louis. Det er noe av det vakreste jeg har sett! Det er fjære, og båtene ligger på grunn. Utover hele bukta, der vannet har trukket seg tilbake, er det folk som leter etter snegler, skjell og andre spiselige sjødyr. Lyset er helt fantastisk, og lufta er herlig frisk. 

Den deilige lille bystranda i le Conquest

Vi kjører ned til Concarneau, en by som viser seg å være mye større enn jeg trodde, og prøver å finne parkeringsplass nede ved vannet, men det er kul umulig. Da kjører vi litt tilbake og prøver bobilparkeringen oppe ved jerbanestasjonen, men der er det helt klaustrofobisk. Så trangt! At folk orker å stå på sånne plasser! Vi snur, kjører ut av byen og fortsetter mot Brest.

Etter å ha passert Brest kjører vi mot le Conquest en nydelig liten by helt vest i Bretagne. Her vil vi være, og Tomtom finner campingplass til oss. På en liten høyde utenfor byen ligger en deilig plass som heter Camping les Blancs Sablons og her er det romslig og godt, lite snobbete og ikke basseng! Været er helt nydelig, det er varmt og deilig, med en liten svalende bris, og vi tar syklene ned til byen for å kikke litt rundt og finne noe å spise. Rett utenfor byen ligger ei flott badevik med fristende klart vann, men vi har dessverre ikke tenkt på å ta med badetøy! Midt oppe i byen kneiser en vakker kirke, og vi går inn for å tenne lys. 

Fulle av inntrykk sykler vi tilbake opp til campingplassen utpå kvelden. Vi har hatt en fantastisk 14.juli, men det eneste vi har sett som minnet oss på at dette faktisk har vært nasjonaldagen i dette landet var restene etter et arrangement på festplassen nede i byen.

Grand Cairne de Barnenez, imponerende stort, og vakkert beliggende på høyden over Morlaixbukta

Dag 26, tirsdag 15.juli. Le Conquest - Morlaix - Grand Cairn de Barnenez - 

Været skifter. I dag er det grått og yr igjen, temperaturen er nede i 16,4 grader, og vi kjører videre mot nye eventyr. Første mål er det enorme gravmonumentet Grand Cairn de Barnenez på halvøya ytterst i Morlaix-bukta.

Vi kjører en fantastisk vei fra St-Pol-de-Leon til Morlaix. Morlaix er en spesiell by som ligger trangt inne i ei smal bukt eller elv. Hele elva/bukta innover er tørrlagt nå på grunn av fjære. Inne i byen er havna demt opp, så der ligger båtene trygt på vannet.

På smale veier tråkler vi oss videre ut mot Grand Cairne de Barnenez som er Europas største neolittiske gravplass. Den store steinhaugen er 78 m lang, 28 m bred og inneholder 11 gravkamre. Det er ganske spesielt å gå her og se noe som ble bygd av mennesker for over 6000 år siden! 

Det nærmer seg lunsjtid og mellom St-Efflam og St.-Michel-en-Greve ligger ei fantastisk bukt. Være er blitt deilig igjen, og vi tar stolene våre ut og setter dem ved stranda. Det er fjære og vannet skimtes langt der ute. Jeg vil gjerne dyppe føttene i vannet, så jeg går utover, og utover, og utover – og.. Jeg må gi opp. Vannet er på vei utover, så det er ingen vits. 

Jeg gir opp å prøve å nå vannkanten, så jeg snur og går tilbake.

Artisjokkåkre har jeg bare sett her i Bretagne

Langs veien har det innimellom dukket opp noen åkre med en merkelig avling jeg aldri har sett før. Jeg blir nysgjerrig, og når vi får en anledning stopper vi for å prøve å finne ut hva det er. Helgrønne majestetiske knopper kneiser på toppen av lubne rette stilker som popper opp fra en frodig bladrosett. Artisjokker. 

Vi har en fantastisk tur rundt Cote de Granite Rosé. Nå vil vi prøve å finne overnatting på France Passion igjen, denne gang på en kjeksbutikk! Men når vi endelig finner fram er vi skjønt enige om at her vil vi ikke være. Stedet ligger i et kryss, og plassen er en åpen parkeringsplass ut mot veien. Vi kjører videre, mens vi ber TomTom å finne et nytt sted til oss. Han kommer med noen forslag, og vi velger Le Cap de Bréhat Plouezec utenfor Paimpol. Etter en litt forvirrende tur på smale veier kommer vi fram til et helt nydelig sted som ligger i bakkene ned mot havet. Her er det utsikt over Golfe de Saint-Malo.

Vi finner oss en fin utsiktsplass oppe i bakken bak en liten hekk. Her har vi det fint og usjenert. Utpå kvelden går vi en deilig tur langs rullesteinsstranda og sitter der en stund og kikker på båtene inne i bukta, som nå ligger fint i vannet, siden det er høyvann. Rett utenfor der vi sitter ligger en østersbåt ankret opp. Nå er det stille, men så fort havet trekker seg tilbake er det full fart ut til østersbankene, der de jobber til vannet igjen er på vei inn. 

Det begynner å mørkne, og vi går opp ei steintrapp og videre bortover sentier littorale langs klippekanten og inn til ei fin gammel mølle. Det er utrolig vakker her i solnedgangen. Mølla i silhuett mot de mørke skyene, lyset som legger et gullskjær innover enga og havet som speiler kveldshimmelen. Stemningen er nesten magisk. Bretagne er virkelig en vakker plass på jord!

Ved lavvann er det full fart på østersfarmene

Den gamle vindmølla ved Le Cap de Bréhat Plouezec

Stokkroser i Vivier-sur-Mer

 

Dag 27, onsdag 16.juli. Paimpol - St.Malo - Hirel

Vi våkner til en grå morgen igjen, men det er helt i orden. Dagen i går var helt fantastisk, hva vil vi oppleve i dag? Klokken er litt over elleve når vi kjører ut gjennom porten og tar av mot St.Malo. Vi vil kjøre N og D-veier, men Tom vil hele tiden ha oss ut på motorveien som vanlig, så til slutt ber vi ham holde kjeft. Deretter er det tyst, vi gjør som vi vil, men må vel innrømme at vi savner ham litt.

Vi ankommer Baie de st. Michel og ser den lille klosterøya der langt borte i disen. Det er fjære, og vannet som vi ser langt der ute er smaragdfarget. Ivar vil oppleve tidevannet så han ønsker en campingplass så nærme havet som mulig, og etter litt kjøring fram og tilbake finner vi en flott bobilcamping i Hirel. Her kan vi stå for 10€ natta, og det kommer brødbil med ferske croissenter hver morgen.

Vi forlater bilen og går en tur langs vannet, eller det betyr vel heller ca 1,5 mil fra vannet siden det er fjære. Vi går bort til Vivier-sur-Mer og tar en tur innom kirken for å tenne lys.

Ivar vil gjerne se tidevannet, så etter middagen går vi igjen ut mot havet for å se hvordan det ligger an nå. Vannet er på vei innover, men det er ennå så langt ute at det er vanskelig å se at det beveger seg. Vi sitter på en benk og venter og venter. Til slutt må vi gi opp, det blåser så det blir kaldt, kvelden begynner å viske ut fargene, og det er på tide å komme seg opp i sovealkoven.

Fantastiske Mont-St.-Michel

Dag 28, torsdag 17.juli. Hirel - Mont-St.-Michel

Allerede klokken 9.03 er vi klare for å reise videre. Sol fra skyfri himmel og temperatur på 19,9 varme. Vi kjører mot Mont St. Michel, men her er alt forandret fra jeg var der sist. Nå er det en gedigen parkeringsplass og navetter som kjører folk ut til øya. Vi kjører tilbake et stykke og finner en utrolig fin bobilplass ca 2,5km fra klosterøya. Dette er perfekt. Nå kan vi bare ta syklene og sykle ut til målet.

Vi vil se tidevannet komme inn, men nå er hele bukta tørrlagt, og det er sand så langt øyet kan se. Det betyr at det er en stund til vannet er på vei inn igjen, så vi tenker at nå er tiden inne for et besøk i klosteret. Klokken er halv syv, men når vi kommer opp er billettluken stengt. Ok, vi får finne en restaurant i stedet da. Vi havner på Terrasse Poullard. Det ser fint ut, flott utsikt og stinn brakke, men det er faktisk den mest elendige maten vi har spist ute noen gang. Fullstendig smakløst, men prisen er stiv nok.

Etter det miserable måltidet rusler vi rundt på øya, trapper opp og trapper ned og beundrer den spennende arkitekturen. Til slutt stiller vi oss opp ved rekkverket ut mot bukta for å vente på at tidevannet skal komme inn. Nå kan vi se havet som ei smal stripe helt ytterst i bukta, men det går over en time før det har kommet så langt at vi kan se det beveger seg. Når det først har kommet i sig går det ganske fort, og det er et betagende skue. Vi ser vannfronten som kommer stadig nærmere. En etter en blir de tørre sandbankene lagt under vann, og til slutt sluker vannet også den siste biten av tørt land i bukta rett nedenfor der vi står. Nå er også sola gått ned, mørket har svøpt sin kappe over hus og mennesker på den vesle øya, og vi går tilbake for å finne syklene våre.

 

Bobilplassen i Hirel

Arkitektur på øya

Vi venter på at tidevannet skal komme inn

Bobilcampen 2,5 km fra le Mont-St.-Michel

Dag 29, fredag 18.juli. Mont-St.-Michel - Bayeux - Arromance - Beauvais

Klokka ringer 08:00. Nå har vi vært på tur i 4 uker! Sola skinner, og det er allerede 22,2 grader. Det er vel feriens varmeste morgen!? Det har vært en klam natt. Grunnen til at vi har vekkerklokka på er at vi ankom plassen klokken 9:59 i går. Det betyr at vi må ut før klokken 9:59 i dag, ellers må vi betale for et nytt døgn. 12,5€ pr døgn er billig for denne fine plassen.

Vi skal til Normandie i dag, og etter ca to timer kjører vi inn på parkeringen foran museumet i Bayeux. Det er et fint museum som viser det meste av det som skjedde rundt invasjonen i Normandie i 1944. Man får litt å tenke på etter et besøk på slike steder.

Vi skal videre til Arromance. Her finner vi en liten perle av en campingplass til 12€ natta. Campingen, som rommer 35 plasser, har alt, bare i litt mindre skala enn vanlig. Dama i resepsjonene er bare superhyggelig og imøtekommende, og vi får kart over området, nøkkel til vaskemaskinen og alt annet vi måtte trenge. Klokken er 15:15 og vi feirer med ”champis”, Charles Volner Brut (Blanc de Blanch). Nydelig plass, og Bruten går rett til hodet på meg som bare har spist en yoghurt i dag.

Arromance er en koselig liten by nede ved vannet, men minnene fra andre verdenskrig er synlige mange steder, og på den langgrunne stranda ligger restene etter den kunstige havna som ble tauet over fra England i juni 1944.

Dag 30, lørdag 19.juli. Arromance - Omaha Beach - Pegasus Bridge - 

Det har regnet i nesten hele natt, og det småregner fortsatt når vi tar farvel med den lille koselige plassen og reiser mot museet på klippekanten der de viser en fim fra krigshandlingene i Frankrike på 8 lerreter i en sirkelformet sal. Omringet av soldater og geværsalver befinner du deg plutselig midt i infernoet og galskapen. Det er en opplevelse som sitter i kroppen lenge etterpå.

Ute tordner det, og termometeret i bilen viser 20,4 varme, klamme grader. Vi skal til den amerikanske kirkegården på Omaha Beach. På en utrolig velstelt plen står tusenvis av hvite marmorkors i stram givakt i snorrette rekker under løvtrærne. Noen steder har pårørende lagt ned en enkel rose eller satt fra seg en blomsterbukett. Det er vakkert samtidig som det er grusomt. Ved inngangen til gravplassen er det en høy murvegg formet som en halvsirkel. Her står navnene på de som ble borte under krigen og aldri fikk en grav.

Ganske tause og fulle av inntrykk går vi tilbake til parkeringsplassen. Neste punkt på dagens program er Pegasus Bridge, det mest strategiske stedet for å få inn de allierte styrkene. Denne broa måtte ikke bli ødelagt, derfor var det om å gjøre å drive tyskerne vekk. Det lyktes heldigvis, og dette er det området som først ble befridd fra tyskerne. Broa som ligger her i dag er en kopi av den gamle. Den originale finnes inne på museumsområdet. 

På parkeringsplassen ved siden av Dethleff finner vi den første norske bobilen vi har sett siden vi kom til Frankrike. De har sikker hatt det hyggelig mens vi var borte, men nå må vi dessverre be dem si farvel til hverandre. Klokken er over fire, og vi skal fortsette østover inn i Normandie. Været har vært nydelig i dag, men nå kommer vi inn i et kraftig regnvær. Det tordner, hagler og bøtter ned så vi må stoppe litt fordi sikten er lik null. 

Liten tvil om hva som står i fokus her

Vakre bygninger i Normandie

Været følger oss resten av dagen, det regner mer eller mindre hele tiden. Når vi nærmer oss Beauvais ber vi TomTom finne en Air du Campingcar. Hver gang vi har bedt ham om det tidligere har han funnet fram til steder som enten er ubrukelige eller ikke eksisterer, og det har endt med at vi har funnet oss en campingplass i stedet. I kveld skjer det samme. Bomtur etter bomtur. Beauvais viser seg å være en ganske stor, og sikkert spennende by, men vi er slitne og det begynner å bli mørkt, derfor bestemmer vi oss for å forlate byen og finne en plass utenfor. Akkurat da får jeg øye på et skilt med den velkjente bobilen og Ivar kaster bilen inn i den retningen pilen peker. Det bærer oppover i terrenget, pilene er lette å følge, og endelig kjører vi inn på en plass på en høyde med fin utsikt over byen. Her er en del bobiler allerede, de beste plassene er selvfølgelig opptatt, og de ledige plassene er sølete etter regnet. Det er dype spor i gresset, og vi tør ikke stelle oss der. Vi finner en plass i grusen, egentlig litt i veien for de som skal ut nedenfor oss, men nøden tvinger oss.  Ved hjelp av kilene får vi satt bilen i rimelig vannrett posisjon og kan legge oss til å sove ganske trygt.