Nydelig fasade i Sarlat

Fra Insectoramaet kjører vi til Sarlat-la-Canéda. Dette er en middelalderby som skiller seg ut fra de andre middelalderbyene vi pleier å besøke i Frankrike. Det er en by som bærer preg av tidligere tiders velstand, med flotte ornamentale dekorasjoner på fasadene. Vi finner bygninger fra både middelalder, renessanse og 1600-tallet her. Disse bygningene er fredet siden 1962.

Vi går gjennom smale smug, under bueganger, over gågata der det bugner av tilbud til alle kjøpeglade, og opp til De dødes lanterne (Lanterne des Morts). Når vi går opp dit hører vi orgelmusikk fra det 400 år gamle orgelet i Cathédrale St.-Sacerdos. Tonene lokker oss inn i katedralen, og vi tenner et lys, slik vi pleier å gjøre når vi besøker katolske kirker.

 

Lanterne des Morts

I valnøtthagen

Vi forlater Sarlat for denne gang og kjører D706 mot Les Eyziers-de-Tayac. Det er på tide å finne en plass for natten, og vi tar av ved Tursac mot Camping A la Ferme Fournet. Her følger vi en smal grusvei som ender opp i en gammel valnøtthage. Litt i villrede stopper vi bilen under et valnøttre og kikker oss rundt for å finne et sted der vi kan henvende oss. Foran oss, under trærne, ligger noen telt spredt rundt om, og bak oss ligger et stort framhus i stein. Ved den bratte trappa opp til andre etasje er det et skilt som viser oss at resepsjonen er opp der, og vi går noe nølende opp de smale trinnene. Døra står oppe, og vi kikker rett inn på kjøkkenet der ei diger kokeøy dominerer. Rett innenfor døra, til venstre, sitter ei søt gammel dame bak et lite skrivebord som bugner av papirer, en tilårskommen faxetelefon, en pc med tastatur og diverse andre nyttige ting. Hun er som ei sol, bekrefter at vi kan finne plass og tar fram ei gammel fakturablokk der hun skriver M. Ivar, Norwege! For 20,18€ får vi plass, strøm og en stor vakuumpose med valnøtter.

Når vi spør hvor vi kan finne strømmuttak sier hun at det skal monsieur hjelpe oss med. Deretter roper hun på Pierre, og inn kommer en smilende eldre herre i 90 graders vinkel. Han går etter oss ned den bratte trappa, fortsatt i rettvinklet positur, og jeg har dårlig samvittighet. Vi småprater litt, jeg tør å snakke litt fransk, og han er en humoristisk mann. Når han ser Detleff som står der med en N på skiltet retter han seg opp i nesten full høyde og sier at vi er de første nordmenn de har hatt her. Tyskere og engelskmenn, ja, men aldri nordmenn! Deretter bretter han seg sammen igjen, og går bort til strømmutaket. Han spør hvor lenge vi skal være her, og jeg svarer en natt eller kanskje to. - Eller tre eller fire, sier han.

Vi finner oss en deilig plass under et digert gammelt valnøttre, og vi prater, spiser, drikker og koser oss til natten senker seg og det er bare oss, to flaggermus og en cegall som holder fortet.

Maison Forte de Reignac

Dag 20, onsdag 9.7. 

Det er litt gråvær, og noen regndråper faller i ny og ne. Temperaturen ligger på 16 grader, så det er ingen hast med å komme seg ut.

Etter en sein frokost pakker vi sekken og legger i vei på dagens fottur. Vi velger å gå fordi det er så smale og uoversiktlige veier her. Turen går først til Maison Forte de Reignac som ligger ca en kilometer nordover herfra. Det småregner litt på veien, vi har lite på oss, og temperaturen er sånn akkurat på grensa.

Dette blir en opplevelse av de sjeldne. Fra utsiden ser det ut som et vanlig hus i tre etasjer, men det er bygd inn i fjellsida, så mye av huset ligger inne i fjellet. Huset er fullt møblert slik det var da det bodde folk her. I et stort rom er det en utstilling som viser hvordan menneskene levde i førhistorisk tid. Vi får blant annet se hvordan de fanget mammut og hvordan de bygde en dolmen.

Fra huset går det trapper opp til hulene i etasjen over. To etasjer med huler der mennesker har holdt til og drevet med sitt i 20 000 år. Det er helt spesielt! Det siste vi får se før vi forlater dette fantastisk spennende stedet er en utstilling av torturredskaper! Her blir jeg helt satt ut! Så mye grusomt menneskene har funnet opp for å kunne pine andre på de verst tenkelige måter! Og noen av disse metodene brukes fortsatt i dag!

 

Fra torvet i Les Eyzies

Etter dette besøket legger vi ut på en drøy times mars langs veien over åsen og ned til Les Eyzies-de-Tayac. 6 km står det på skiltet. 

Veien er smal, bilene kjører fort og noen viker nesten ikke. Vi blir til og med tutet iltert på! Lite hyggelig, men bortsett fra det har vi en flott tur. I Tursac kikker vi på tusenvis av store gjess som går og venter på å bli foie gras.

Etter en drøy time begynner beina å verke, men da er vi også nede i byen. Det er deilig å sette seg ved et bord på Cafe de la Mairie. Vi er sultne så vi velger en treretters meny + ost og kaffe til 18€ og får mye nydelig mat i tillegg til ypperlig servering. Denne cafeen er vel verdt et besøk!

Stappa fulle av god mat og godt drikke rusler vi ut i gata igjen. Nå får vi øye på det jeg egentlig ville hit for å se litt nærmere på, nemlig bebyggelsen som ligger inne i fjellet under de fantastiske utspringene. Vi går bortover gata til vi finner ei trapp som leder opp til smugene foran fjellhusa. Det er helt utrolig at folk kan bo her! Jeg hadde ikke tort.

Gatebilde fra Les Eyzies

Hovedgata i Oreadour sur Glane

Dag 21, torsdag 10. juli. Tursac - Oradour sur Glane - Matha

Vi skal forlate den deilige plassen vår under valnøttreet. Pierre er ute i sandkassa i sin vanlige 90 graders vinkel, plukker opp noen leker og tar dem opp for å vaske dem. Været er overskyet og temperaturen ligger litt under 17 varme. når vi kan legge ut på veien mot Montignac. Jeg og Tomtom er litt uenige som vanlig, men jeg får trumfet gjennom vilja mi og vi følger D 704 opp til Limoges.

Vi skal til Oradour sur Glane, en liten by 25 km vest for Limoges. Her ligger en hel landsby slik den var etter at den og dens innbyggere ble brent av tyskere 10. juni 1944. Over 600 mennesker, menn, kvinner og barn ble samlet i kirken og andre bygninger før det ble tent på. De som klarte å komme seg ut ble skutt.

Vi går rundt i gatene og ser på dette monumentet av menneskelig råskap. Her står utbrente biler, i bakgårdene ligger restene av det som en gang var sykler, en og annen utbrent barnevogn, og i ruinene etter bolighusene ligger symaskiner, senger og husgeråd. Et jernbanespor gikk gjennom hovedgata, og mastene og kablene henger igjen. Hver eneste bygning i byen er brent.

I kirken, der de fleste ble samlet og brent, står et skrifteskap i tre. Jeg tenker at det må ha blitt plassert der i ettertid, men så viser det seg at det virkelig har overlevd brannen. Inne i skapet fant de to barnelik.

I utkanten av byen er det bygd en minnehall under jorden. Her er det montere der vi kan se på mye av det som ble funnet etter brannen. Under glassplatene som dekker monterne kikker vi ned på gamle deformerte lommeur, sølvbestikk, mynter, smykker og glass og flasker som er smeltet til det ugjenkjennelige. 

Det er med mange rare følelser vi forlater stedet. Dette har gjort skikkelig inntrykk.

Finnes det håp?

Kirken der de fleste av byens innbyggere ble samlet før de ble levende brent.

Den etter hvert så velkjente France Passion pila

 

Nå setter vi kurs mot en liten by i Cognac, som heter Matha. France Passion forteller oss at det finnes en cognacgård her, og den tar i mot bobilfolk som oss. Og ganske riktig, i Matha finner vi Joan Brisson som produserer cognac, musserende vin, rosévin og hvitvin. 

Vi får en interessant innføring i framstilling av cognac, riktignok på et litt haltende engelsk, men vi forstår en god del. Når jeg spør om han eksporterer til Norge forteller han stolt at han har levert cognac til Florøs byjubileum i 2010. 

Utpå kvelden går vi en liten tur rundt i den vesle byen mens mørket smyger seg på, og de siste solstrålene farger kirkens sandsteinsvegger rosa. Mange hus i utkanten av selve bykjernen har frodige og fargerike hager der det bugner av blomster, busker og grønnsaker. Gjennom byen renner en liten elv med det artige navnet l’Antenne, og flotte hengepiler kranser elvebredden flere steder. Små idylliske uteplasser ligger ned mot elva der endene svømmer motstrøms på jakt etter litt småsnadder. Matha er egentlig en vakker liten by.

Smale gater og lave hus på Ile de Re

Dag 22, fredag 11.7. Matha - Ile de Ré

Før vi er klare til å reise videre kommer en smilende Joan Brisson mot oss med et cognacglass med gårdens logo på og en etikett av dem han brukte på cognacen de leverte til Florø i 2010. Vi tar et hjertelig farvel med denne hyggelige og artige mannen og kjører ut av porten som han holder åpen for oss.

Ferden går mot Ile de Ré. Det er ikke så lange biten vi skal kjøre i dag, og etter to timer er vi framme på øya og ruller inn på La Cranitière Camping. Her er det ganske fullt, men vi er heldige og får en plass. Gradestokken viser 25 varme, og vi vil ha litt strandliv igjen.

Vi får tak i et kart i resepsjonen og sykler en tur. Det kryr av folk på sykkel langs sykkelveiene her, så det er mye å passe på. De tyter fram overalt der vi tråkker i vei mot øyas hovedlandsby St.-Martin-de-Ré. 

Det blåser hatter og høy i dag, så det er ikke noe deilig å sette seg ved havnebassenget der alle restaurantene ligger. Dessuten lukter det kvalmt fra frityrgrytene i bodene der de steker belgiske vafler og noe andre feite greier, så vi går inn i de smale gatene bak havna. Her kikker vi på gamle hus og stikker innom kirken før vi setter oss på syklene og håper på bedre vær i morgen.

Fristelsene står i kø

Dag 23, lørdag 12.7.

I dag skinner solen fra skyfri himmel og vi har tenkt oss til det fine middelaldermarkedet i La Flotte for å kjøpe frokost der.

Etter litt feilsykling, det er fort gjort å ta feil av retningen når man sykler i de smale gatene med høye murgjerder på begge sider, finner vi omsider fram. Sulten gnager i oss nå, så det er vanskelig å bestemme seg for hva vi skal handle. Det bugner av fristende mat fra alle bodene. Liflig duft river i nesa, og vi har lyst på nesten alt!

Fullastet med mat finner vi syklene våre og sykler tilbake mot La Cranietiere, - tror vi. Det viser seg at vi sykler i helt feil retning, og vi er ikke helt enige om hvor vi skal ta veien. Vi velger å stole på meg, og det er en lur avgjørelse. Snart er vi tilbake der vi syklet inn til byen, og ved 12-tiden sitter vi utenfor Dethleff og nyter en deilig usunn frokost. 

Det er fjære og båtene ligger trygt i gjørma

Deilige sandstrender

Det er mange deilige strender her på øya, og etter frokost havner vi på ei fin strand utenfor La Quearde. 

Vi holder ut noen timer med sol og bading før vi sykler nordover og gjennom saltområdene ut til Loix. Det er en nydelig sykkeltur på smale diker som skiller de forskjellige saltbassengene. Her drives det saltproduksjon omtrent på samme måte som romerne gjorde det da de holdt til på denne øya for mye over 1000 år siden.

Her produseres det Sel de l'Ile de Ré

Dolmen de Rupesta

Dag 24, søndag 13.7. Ile de Ré - Carnac

Det regner! Været skifter fort i sommer. Godt vi hadde stranddag i går! Gradestokken viser 17 grader, og vi skal videre nordover til Bretagne.

Rett før klokken er halv fem ankommer vi Camping Les Bruyères utenfor Carnac. Vi befinner oss nå midt i området der det kryr av dolmens og steinsetninger. Jeg elsker alt av gammel stein, så jeg er helt i ekstase. Vi tar syklene ned fra bilen og sykler til dolmen de Rupesta. 

Uten detaljert kart er det fort gjort å sykle litt feil, og det gjør vi selvsagt nå. Vi prøver å finne veien til Carnac, men jeg aner ikke hvor på kartet vi befinner oss. Plutselig er vi midt i området der steinrekker strekker seg flere kilometer bortover. Side ved side står de, på jevne rekker over enga og forsvinner innover i krattskogen. Fantastisk! Jeg river opp kameraet og fyller minnebrikka med gammel stein i kveldssol.

Anlegget her er det største i sitt slag i verden. Steinene ble reist for over 6000 år siden, og ingen har til nå funnet den eksakte forklaring på hvorfor de ble reist. Opprinnelig var det 11000 steiner, nå er det ca 3000 som står igjen.

Steinsetninger utenfor Carnac