Kart over ruta vår.

Høsttur til Amsterdam 2013

Vi kjøpte Dethleff i august 2013. Det var kjærlighet ved første blikk, og første weekendtur gikk til Ekebergsletta via Hvittingfoss, Jevnaker, Harestua, tilbake til Randsfjorden for overnatting og så hovedstaden. Vår første litt lange tur med Dethleff gikk til Amsterdam i høstferien. Da fikk vi virkelig testet ham på motorveiene nedover. Han besto alle tester, storkoste seg og brakte oss vel fram og tilbake hjem igjen. 

Endelig skulle vi virkelig få testet vår ganske nyinnkjøpte, 12 år gamle og 5,96m lange Dethleffs med alkove. Bilen kjøpte vi nærmest på impuls i august etter å ha tilbrakt noen somre på madrass bak i Transporteren. Vi hadde funnet ut at taterlivet langs veien var vår greie, men følte behov for litt mer komfort. Tilfeldighetene førte oss til Askjems Campingsenter en fredag vi hadde litt tid til overs. Mens vi ruslet rundt og kikket på bobiler i millionklassen dukket svaret på våre drømmer opp rett utenfor vinduet. En strøken liten sak, helt perfekt for vårt behov.

Vi er et par i femtiårene, bosatt på ferieparadiset Tjøme, men likevel sterkt plaget av reisefeber. Etter å ha testet bobilen på helgeturer, fant vi ut at vi hadde truffet blink. Dette var bedre enn vi hadde trodd, og vi la planer for å avslutte sesongen med en ukes tur til Amsterdam. På den måten ville vi få testet ut både bilen og oss selv. Vi meldte oss inn i Caravanklubben, kjøpte TomTom, kart over Nederland og ei diger kartbok over Tyskland (ADAC MaxiAtlas 1: 150 000!). I tillegg hadde vi studert muligheter for bobilparkering, lastet ned app på mobilen og lånt ”Gatelangs i Amsterdam”, så vi burde være godt rustet.

Fredag 27.9 var vi klare. Solen skinte, vi var fulle av forventning og TomTom la opp ruta, men ikke helt etter vårt ønske. Vi ville ta Horten-Moss, det ville ikke han. Han ga ikke opp før vi hadde kommet til Horten. Da fikk vi beskjeden; ”Kjør om bord i ferjen!” Etter det var vi enige, og turen nedover E6 gikk som en drøm.

Vi valgte ferje Helsingborg – Helsingør, og hadde plottet inn Nyrup Camping for natten. TomTom guidet oss klart og tydelig fram til plassen, men vi bommet likevel på innkjøringen. Ikke noe problem, TomTom visste råd, og rundt åtte på kvelden trillet vi nølende inn på en tilsynelatende stengt camping. Bommene var nede, det var ingen i resepsjonen, men etter en liten sondering fant vi en vei rundt hushjørnet som ledet til en åpen plass for bobiler. Her var det strømuttak, og vi rigget oss til for natten. Et steinkast unna lå servicebygget, og rett ved siden av lå en rekke med campinghytter. Vi var ikke alene.

Etter en god natts søvn og en deilig frokost meldte vi oss i resepsjonen. Vi skulle betale for QuickStop, og glad og fornøyd dro jeg fram mastercardet mitt. Men så lett skulle det ikke være. Vi måtte betale med kontanter. Vi fikk kart og forklaring på hvor vi kunne finne minibank i Espergærde. Så var det bare å legge igjen campingkortet, kjøre til byen, ta ut penger, betale til en smilende fornøyd dame og vinke farvel.

Dag 2 skulle vi kjøre langt. Vi plottet inn Osnabrück, og TomTom tok over styringa. Planen var å komme så langt som mulig mot Nederland. Alt gikk som smurt, Dethleff trivdes på motorveien, og rundt fem begynte vi å kikke etter overnattingsmuligheter. TomTom foreslo Campingplatz Waldwinkel utenfor Bramsche. Vi slo til, og ved sekstiden kjørte vi inn på en solfylt plass ved foten av Kalkrieser Berg. Her var det mange bobiler, og oppover i den slakke skråningen lå det tett i tett med campingvogner på helårsbasis.

Også her var resepsjonen stengt, men et skilt fortalte at vi kunne krysse av for det vi benyttet oss av, putte pengene det kostet i en konvolutt og legge denne i ei postkasse på veggen. Kjempegreit! Vi puttet en 10€ i konvoluttet; Stellplatz 6€, Strom 2€ og 2x Duschen á 1€. Dusjen fant vi aldri, men det spiller ingen rolle.

Dette var et spennende sted. Vi skulle gjerne vært der i alle fall en dag. På plassen var det laget badedam, og det gikk mange stier ut i skogen og opp i ”fjellet”. Vi tok oss tid til å bestige det høyeste punktet, Schmittenhöhe, på hele 157 m. På denne ”toppen” var det en steinhaug med et stort kors på. Historien bak korset og haugen var forklart på en oppslagstavle, men denne tysken ble for vanskelig for meg.

Dagen etter bar det videre mot Amsterdam. TomTom var innstilt, og alt gikk etter planen. Han fant fram til bobilplass for oss og loset oss inn på Camping Vliegenbos kl.13:00. Uten nevnte Tomboy hadde vi aldri funnet fram til denne plassen. Campingplassene her er ikke veldig godt skiltet, og innkjøringen til plassen vår var helt utrolig anonym. Vi holdt på å snu fordi vi trodde dette var helt feil.

Men plassen viste seg å være helt genial. Det tok oss ca 15 min å gå til Nordzeekanal der vi krysset over med ferje. Denne ferja gikk kontinuerlig, var gratis, tok 5 min og førte oss rett til sentralbane-stasjonen! Supert utgangspunkt for å uforske byen.

Før vi satte kursen mot sentrum måtte vi ta en titt på fasilitetene på Vliegenbos. En avdeling var avsatt til ekstremt originale utleieenheter.   Her kan du blant annet overnatte i en kule som henger i et tre, i et gjennomsiktig plasttelt med dobbeltseng, i en gammel rød lastebil, eller i en prærievogn.

Like ved lå serviceanlegget, og vi ville ta en tur på toalettet. Her var det rent og pent, toalettskåler uten ring og fullstendig fritt for toalettpapir.  Uten medbrakt papir var det bare å gå tilbake til bobilen å gjøre det vi måtte gjøre der.

 

Deretter bar det rett ned til ferjekaia for å bli fraktet over til storbyen. Til tross for at dette var en søndag var det stor trafikk, og overalt var det sykler. Sykler i alle farger og fasonger, tilpasset det de skulle brukes til. Ikke en syklist med hjelm eller tour-de-France-drakt var å se, men korte skjørt, høye hæler, dress og slips eller vanlig byklær.

 

En tur med båt på kanalene er obligatorisk, og etter et par timers vandring i bygatene var det deilig å finne seg et sete. Fin måte å oppleve byen på.

Andre dagen i Amsterdam ville vi besøke Van Gogh-museet, Blomstermarkedet, Albert Cuypmarkt og Red light district. Van Gogh museet var ok, men altfor mange mennesker gjorde at vi ikke orket å være der så lenge. Blomstermarkedet var en artig opplevelse, Albert Cuypmarkt var ei lang gate med boder der de selger klær, mat og mye annet. Red light district var spesielt. Det gjør noe med deg når du ser unge og mer tilårskomne jenter, og noen steder også gutter, stå i et vindu og by seg fram.  Men da kvelden kom og lysene tentes langs kanalene og i vinduene, var det ganske så stemningsfullt.

Mandagen hadde vi tenkt å besøke Anne Franks hus, men da vi kom dit var køene så lange at vi nøyde oss med å betrakte huset fra utsiden. Det var deiligere å være ute i den nydelige høstsolen og kikke på livet. Vi satte kursen mot det lille husbåtmuseet i stedet, og det var en spennende opplevelse. I den gamle husbåten var det en liten avdeling som viste hvordan de levde da båten var i frakt, og resten av båten var innredet som en husbåt. På en informasjonsfilm fikk vi vite mye om hvordan det er å bo i båt på kanalene i dag. Veldig interessant.

 

Et annet lite, morsomt museum vi var innom var Kattenkabinet. Her bugnet det av all slags kunst med katt som motiv. En flott gammel leilighet med takmalerier, stukkatur og stor takhøyde.

Denne kvelden gikk vi på indonesisk restaurant; Kantjil Tiger i Spuistraat. Helt nydelig mat!

 

Så var vårt besøk i Amsterdam over. Hjemover hadde vi planlagt å styre utenom motorveiene til TomToms store fortvilelse. Samme hvilket mål vi foreslo valgte han en rute som gikk via Autobahn. Vi skulle kjøre over Afslutdijk, og satte kursen mot Bremerhaven. Planen var å ta ferje over Weser og Elben. Solen skinte, men det blåste som besatt og røsket skikkelig i bilen da vi kjørte over dikene. Selv om det nærmet seg lunsjtid hadde vi liten lyst til å stoppe.

Utpå ettermiddagen begynte vi å tenke på overnatting, og utenfor den vesle tyske byen Friedeburg fant vi Camping Marienfeld. Det var rett før stengetid, men vi var så heldige å finne en hyggelig fyr i resepsjonen. Han snakket ikke mye engelsk, jeg snakker ikke mye tysk, men likevel forsto vi hverandre. I løpet av kort tid var vi plassert på en nydelig plass i enden av et lite vann. Rundt halve vannet var det stedfaste campingvogner, noen med uteplasser helt i vannkanten. For øvrig var det friområde, lekeplass og badestrand. Naturlig nok var det tomt og øde her.

Vi hadde ikke tenk å forlate Tyskland før vi hadde spist bratwürst, så da kvelden kom ruslet vi bort til den lille byen for å få noe å sette tennene i. Det ble ikke pølse, men noe helt annet. På Oltmanns Landhotel & Gasthaus fra 1804 ble vi mottatt av ei meget gjestfri, hyggelig og søt dame som tok seg av alle våre behov og litt til. I utrolig hjemmekoselig atmosfære fra svunne tider ble vi servert tre retters middag, øl og vin sammen med historier fra det gamle ærverdige gjestehuset. Maten var typisk for stedet, det var det vi ønsket, smakte nydelig og var laget av mannen i huset. Vi vil anbefale Oltmanns på det sterkeste. Dette var en av feriens absolutte høydepunkter. Hit vil vi tilbake.

Dagen etter forlot vi Friedeburg i strålende solskinn. Det var torsdag 3.oktober og alle butikker var stengt! Heldigvis fikk vi kjøpt diesel. Litt flaut at vi ikke visste at dette er Tysklands nasjonaldag! Veiene var nesten uten trafikk, deilig for oss!

Dagens etappe gikk via ferje over Weser og Elbe, en artig opplevelse. Målet vårt var Husum, der vi ville se på tidevannsforskjellen. Det blåste hatter og høy, vi fikk plass på Nordsee Camping, lagde mat og forskanset oss i bilen med sør-afrikansk hvitvin og ”Ringeren i Notre Dame” på pc’n.

 

Fredag kjørte vi videre mot Tønder og Kolding. Det regnet og blåste, og vi ville finne bobilplass tidlig så vi slapp å kjøre over Storebæltbroa. Men det skulle vise seg å være vanskelig. Bomtur til Kerteminde der campingplassen var stengt for sesongen, og vi tok sjansen på broa likevel. Jeg må innrømme at jeg var glad og lettet da vi rullet i land på Skjælland. Vi forkastet noen forblåste plasser og satset på Skovly Camping midt inne på øya. 

Etter 17 km på smale veier gjennom dansk bondeland kom vi fram til plassen bare for å konstatere at den var vinterstengt fra 1.oktober! 17 km tilbake på smale svingete veier og vi satte kursen mot Malmø. 

Øresundsbroa fristet ikke i dette været så vi satset på Copenhagen Camping på Amager. Den var selvfølgelig stengt, men i en liten kasse på veggen ved bommen lå konvolutter med et plastkort i. Dette kunne vi bruke for å komme oss innenfor. Her fikk vi plass på QuickStop, utenfor selve plassen. Da hadde vi vært på leit i fire timer! I Danmark er det ikke like godt tilrettelagt for bobiler på denne tiden av året, som det er i Tyskland.

 

Da vi skulle dra dagen etter fikk vi et problem. Kortet vi brukte til å komme oss inn virket ikke lenger. Vi skulle betale oss ut, men resepsjonen var stengt på lørdager! Fanget bak bommen på Copenhagen Camping! Hva nå?

Heldigvis var det flere enn oss som hadde tenkt seg ut, så vi fikk kontaktet ei hyggelig dame via et telefonnummer som sto oppslått på resepsjonen. Slik fikk vi betalt våre 130 kr for plass med strøm, og fornøyde rullet vi ut på veien igjen. Solen tittet fram og temperaturmåleren viste 11,9.

Mens vi kjørte nordover langs E6 bråbestemte vi oss for å forlenge ferien med en dag. Vi plottet inn Gøteborg på TomTom og ba om campingplasser i nærheten. Det førte oss til Lisebergbyn Kärralund der det skulle være en bobilplass like i nærheten. Denne plassen var stengt for sesongen, men vi fikk en av de siste ledige plassene på selve campingen. Ikke særlig billig, men absolutt en flott plass.
Ettermiddagen og kvelden ruslet vi rundt i byen før vi tok trikken tilbake til Kärralund. Der disket vi opp med reker og spaghetti og nydelig hvitvin fra Sør-Afrika.

Søndagen var det bare å innse at ferien og sesongen straks var over. Nå gjensto bare siste etappe, og vi gledet oss allerede til å få bilen på veien igjen til våren.