• Reiseruta 1

  • Reiseruta 2

Med Detleff til Frankrike sommeren 2014.

For å spare penger på ferjebilletten puttet vi sykkelstativ og sykler inn i bilen.

Dag 1, fredag 20.juni. Tjøme - Delmenhorst

Det er fredag 20.juni og vekkerklokka ringer 04:00. Det er sånn ca tre timer siden vi la oss, så jeg er selvsagt lysvåken med en gang. Presis klokken 05:25 starter vi Detleff og setter kurs mot Larvik. Båten til Hirtshals går klokken 08:00, men det er greit å være ute i god tid. Siden vi har så god tid stikker vi bortom veistasjonen på Ås og sjekker tyngden på bilen. Vekta viser 3260kg, det vil si at vi har 240 kg å gå på. Kjekt å vite!

Klokken er 06:27 når vi ruller inn på Revet og får billetter av en hyggelig mann i luka. Etter snaut en times ventetid kan vi kjøre om bord i Superspeed. Her rigger vi oss til i sovestolene, leser litt, ser litt på tv, handler litt i taxfreen og spiser pommes frites!!!

Etter nøyaktig fire timer om bord kan Detleff endelig sette hjulene sine på dansk jord, og glad og fornøyd putrer han sørover Jylland. Vi taster inn Bremen på TomTom. Estimert tid 6:55, 632 km og ankomst 19:06.

Vi passerer grensa til Tyskland, og etter en stund melder behovet for diesel seg. Det er dårlig med tankstelle langs veien, så vi kjører av ved Schleswig. Her er en bensinstasjon som skryter av veldig billig drivstoff, derfor ruller vi opp foran pumpa og fyller godt og vel full tank. Men vi får et problem når vi skal betale. Den hyggelige trinne dama i kassa forklarer at vi ikke kan bruke kredittkortene våre! Her er det bare spesialkort eller kontanter som teller. Og vi har selvfølgelig verken spesialkort eller kontanter. Hva gjør vi da? Kjører til nærmeste bank og tar ut kæsj? - Det er en minibak borte på kjøpesenteret, sier hun og peker ut en retning for meg. Da er det bare å springe av gårde, passe seg for trafikk og rødt lys, kikke seg godt rundt og finne en geldautomat. Jeg får tatt ut euro, springer tilbake gjennom virvaret av lyskryss og veier fra her og der, betaler min gjeld og kjøper to is. Alt årnær sæ!

Det bærer videre mot Bremen og Delmenhorst der vi har funnet ut at det er en bobilplass. Været skifter mellom regnbyger, overskyet og korte glimt av sol. Temperaturen ligger på rundt 17 grader.

Vi passerer Bremen og tar av mot Delmenhorst. Nå er vi spente på hva slags plass Tom har funnet til oss. Dette går jo greit, helt til veien plutselig er ”gesperrt”! Da får vi snu og prøve en annen vei. Tomtom hjelper til, men plutselig er vi tilbake ved veisperringen.  Vi prøver igjen og ved tredje forsøk finner vi fram til hotellet som skrøt av at de hadde stellplatz for 5 biler. Her ser det øde, tomt og lite gjestfritt ut, og ikke fatter vi hvor det eventuelt skulle være plass til bobiler i umiddelbar nærhet. Dette gir vi opp og gir TomTom utfordringen å finne en ny plass. Raskt har han et nytt forslag, og optimistiske følger vi hans anvisninger via et utall lyskryss, alltid med rød farge i vår retning. Helt utrolig! Og for noen intervaller! Bare å smøre seg med tålmodighet! Synkronisering er tydeligvis et fremmedord her. 

Til slutt finner vi skiltet med bobilen på. Det peker i retning av en idrettsbane, og innkjørselen er grundig sperret av solide stålbukker! Jaha!? Festlig! TomTom blir atter satt på saken, og like villig finner han en ny plass, - tror vi! Etter x antall nye røde lyskryss ender vi opp foran den samme plassen og de samme stålbukkene! Nå gir vi opp. Uten å overdrive har vi tråklet oss gjennom denne byen og alle dens lyskryss tre ganger, så nå ber vi Tom finne en campingplass. Vips har vi flere å velge mellom. Vi velger den nærmeste, Märchencamping, ca 8 km unna, og etter å ha kjørt en stor kronglet runde i området, øyner vi noe som kan ligne en campingplass. 

Det var bare oss og kaninene på denne plassen.

Stedet ser mørkt og stengt ut, men i det vi er i ferd med å gi opp får vi øye på en ung mann med masse nøkler på vei ut av bygningen tvers overfor resepsjonen. Vi kaster oss over ham og spør om det er mulig å få plassert bobilen vår der over natta. Mannen prater bare tysk, forstår stort sett bare tysk, men vi er heldige og får plass på det som kalles durchganggeplätze! Klokken er halv ti, og vi er sultne, overlykkelige og slitne.

Den første som møter oss på den tomme plassen bak det store gamle uthuset er en liten kanin. Og i gresset er det store sandhauger, antakelig gravd opp av jordvom eller muldvarp. Vi er de eneste her som er på gjennomreise.

Vi føler oss fort hjemme og feirer med et lite glass Bayleys innkjøpt på taxfreen.  Mens Ivar steker bratwürst medbrakt fra Sverige, via Norge og Danmark, kutter jeg løk og åpner en meget gjenstridig flaske hvitvin. Så er det bare å finne fram Heinz tomatketchup, Bergbys pølsemakersennep, Store høvdings pølsebrød og et par tallerkner. Endelig kan bratwürstfesten begynne!

I den kjølige kvelden velger vi å spise den sene middagen i førerkabinen på bobilen. Ivar har kjøpt et lite bord, som passer perfekt mellom setene. Mens mørket og trettheten siger på, koser vi oss med pølser og hvitvin. Etter dette gourmetmåltidet kryper vi opp i alkoven og slokner som steiner.

Kveldens gourmetmåltid tilberedes.

Dag 2, lørdag 21. juni. Delmenhorst - Nancy

Vi våkner halv ni! Deilig å ha sovet hele natten. Men vi skal videre, og etter litt rydding, frokost og en forfriskende dusj forlater vi plassen allerede klokken 10:00. Gradestokken viser 14 varme, og det er litt regn i lufta.

Detleff er glad for å være på veien igjen, og det går så det uler nedover i duskregnet. 

Etter en del timer passerer vi Luxembourg, og snart er vi inne i Frankrike. Utenfor Nancy finner vi en fin campingplass, Camping le Brabois. Vi kjøper iskald øl, 4 t Wi-fi og en bobilplass av en hyggelig dame i resepsjonen. Så rigger vi oss til, rydder opp i alt rotet vi har laget i løpet av en dag på veien og lager et fantastisk måltid av ris, ferdiggrillet kylling og sommerkål! Ivar springer opp og kjøper en flaske iskald rosévin, og lykken er fullkommen.

Dag 3, søndag 22.juni. Nancy - Saintes Maries de la Mer

Våkner til strålende sol. Gradestokken viser 18,4 varme når vi sitter ute og nyter forkosten. Deretter er det bare å gjøre seg klar for en ny etappe. Klokken er 09:54 når Detleff tusler ut fra båsen sin på campen. Ni minutter seinere er vi ute på motorveien. 

Utpå etermiddagen ruller vi inn i den vesle byen Saintes Maries de la Mer i Camarque. Her finner vi bobilparkering i byen til 10 € døgnet. Jeg har bestemt meg for å bade, så selv om været ikke er helt topp, tar jeg en deilig dukkert i bølgene.

Endelig har vi kommet ned til varmen!

Dag 4, mandag 23. juni. Saintes Maries - Bize Minervois

I dag er det st. Hans, og vi har bestemt oss for å feire i Bize Minervois. Solen vil ikke helt komme fram, så vi sløyfer morgenbadet. I stedet tar vi en lang frokost, rydder og gjør alt klart til avfart.
Det er 26 varme, litt lummert, og sola begynner å titte fram når vi ruller ut fra den lille byen i utkanten av Camarque. TomTom leder oss mot Montpelier via Aigues Mortes og videre til Bize Minervois. Halv to svinger vi inn på Camping municipal La Cesse.

En kakafoni av sigallsang velter over oss når vi åpner dørene i bilen. Det er nesten så jeg lurer på om dette er til å holde ut, men etter kun kort tid er det bare koselig bakgrunnsmusikk. Vi finner ingen i resepsjonen, den er kun åpen en stund på formiddagen og så seinere på kvelden, men en mann på sykkel forklarer at vi bare kan finne en plass, så kommer ”patron” tilbake i kveld. Kjekt å vite, og vi finner en plass under et skyggefullt tre. Det er forresten en fin campingplass, med både løvtrær og pinjetrær, hekker, busker og en lekeplass. Sanitæranlegget trenger en solid oppgradering, men det er helt ok. Dusjene er store, med masse varmt vann. 

Utpå kvelden treffer vi sykkelvennene våre, spiser middag på Cafe de Promenade og planlegger de kommende dagene.

Foran oss ligger dagens mål; katharbyen Minerve.

Dag 5, 6 og 7, 24. - 26. juni.

Nå har vi parkert bilen for noen dager, og sammen med venner skal vi ut på sykkelturer i området rundt Bize Minervois. Henriette Bingen Sande har skrevet ei flott bok om sykkelturer i dette området; http://www.sykkelferie-frankrike.com/sykkelferie-med-nye-turer-og-nye-opplevelser. Tirsdag sykler vi til marked i Olonsac. Onsdag tar vi turen via Montouliers, en fantastisk liten åstoppby, og ned til Canal du Midi. Utpå kvelden sykler vi tilbake til kanalen og den vesle byen le Somail der vi koser oss med nydelig mat mens levede jazzmusikk klinger i ørene og mørket senker seg rundt oss. Torsdag er det dagen for den store styrkeprøven. Vi skal sykle til Minerve, den spennende steingamle katharbyen som ligger på klippen der elevene Cesse og Briant møtes.Her får vi også tatt en tur gjennom den enorme tunnelen som elva har gravd i kalkfjellet. Helt fantastisk!

På vei gjennom tunnelen som elva har gravd.

Campsite Les Criques de Porteils.

Dag 8, fredag 27. juni. Bize minervois - Collioure

Tid for avreise. Dethleff tøffer ut fra Camping Municipal La Cesse, og TomTom er blitt plottet inn på bobilcamp Collioure ved Middelhavet! Solen skinner, det er frisk bris, og vi gleder oss til en dukkert i salte bølger. Etter ca to timer stopper vi foran Bobilcamp Tennis, men den asfalterte plassen tiltaler oss ikke. Bobilplass er visst ikke det helt store for oss. Tomtom får i oppdrag å finne en campingplass. Han varter opp med ei liste, og vi velger vilkårlig fra den en plass som ligger ganske nær byen.

Etter noen minutter svinger vi inn på Campsite Les Criques de Porteils. Her ser det både dyrt og ekslusivt ut, men dritt eller, nå vil vi ha plass. Ei hyggelig dame tar i mot oss i resepsjonen, vi får plass og blir kjørt inn med golfbil for å se om vi vil ha den. Om vi vil! Dette er bare så bra. Terrasse med utsikt over havet og innover mot Argeles! Storfornøyde henter vi bilen og får plassert den. 

 Dag 9, 10 og 11, 28.- 30. juni.

Vi nyter dagene i Collioure. Her treffer vi vennene våre igjen, går på marked, tar turen over åsen, der Fort Elme kneiser på toppen, og ned til nabobyen Port Vendres. Tilbake til Collioure går vi Sentier Littorale, kyststien som slynger seg langs strender og klipper mange steder i Frankrike. Området her er meget godt egnet til fotturer, og det finnes mange merkede stier for de som ønsker å bevege litt på seg.

Sentier Littorale mellom Collioure og Argeles sur Mer.

Fristende "grønt" i alle regnbuens farger.

Dag 12, tirsdag 1. juli. Collioure - Maury

Tid for oppbrudd. Alltid litt trist å dra her i fra, men nå er vi klare for nye eventyr. Det er lett overskyet, men varmt. I dag skal vi prøve oss på tilbudet France Passion. www.france-passion.com Det er en rekke bønder, vindyrkere og håndverkere som inviterer deg til å stå gratis på eiendommen sin i inntil 24 timer. De ønsker selvfølgelig at vi viser interesse for driften deres og kanskje også handler litt, men det er ingen betingelse.
Vi har plottet inn en vingård utenfor Maury på Tomtom, og nå er vi skrekkelig spente på hvor vi ender. 

Kl 12:22 ruller vi inn på Domaine les Vignes d’Elodie. En fransk bobil står der allerede. Vi parkerer og går for å finne eieren. Etter et par bank på døren kommer broren til Arnold Swartzenegger ut. Jeg forklarer at vi kommer med bobil, og han henter faren sin som er en helt normal mann i femtiårene. Han er hyggelig, prater omterent null engelsk, men vi forstår at vi kan sette bilen akkurat der vi vil. Og det var det. Vi takker og sier "au revoir".

Da er det jo bare å få plassert bilen. En svart katt ligger under de tørre gresstråene og betrakter oss med skepsis. Den skygger unna hvis vi nærmer oss. Vi går ned til byen på jakt etter mat. Etter en drøy runde ender vi opp med ei kasse med 15 nektariner, to avlange tomater, en hvit og en spraglete hvit og lilla auberginer og 2 kg assorterte små tomater i alle farger fra gult via brunt til rødt. 

 Vi er nå i "katarland", og fra stedet vi står kan vi se restene etter katarborgen Quéribus. Planen er å ta fram syklene og tråkke de 7 - 8 kilometrene opp dit, og selv om været er vått og grått legger vi i vei ved sekstiden på kvelden. Det småregner og tordner, og det går bare oppover og oppover. 

De siste to kilometerne opp består av delvis 17% helling, så vi parkerer syklene og tar beina fatt. Vel oppe blir vi litt skuffet da vi oppdager at det er stengt for dagen!

Utsikten her oppe er flott tross det dårlige været, og vi kan se over til naboborgen Peyrepertuse. Det er en spennende borg som ligger på toppen av det steile fjellet. Et besøk her anbefales på det varmeste, men det er kanskje ikke noe for de som har høydeskrekk!

På veien ned møter vi et par i en bobil. Den stakkars bilen sliter seg opp den steile veien, og jeg er glad jeg slipper å sitte ved rattet nedover. Håper de har gode bremser! 

Det er to søkkvåte og småfrosne kropper som låser seg inn i bobilen denne kvelden. Fornøyde med dagens innsats kryper vi under den varme dyna oppe i alkoven og sovner til lyden av regnet mot biltaket.

 

 

Midt på fjellet ser vi konturene av den fantastiske borgen Peyrepertuse. Den er virkelig verdt et besøk.

Et av de mange veggmaleriene i Maury. Overalt på betongmurene var det livaktige malerier.

Dag 13, onsdag 2. juli. Maury - Foix

Vi våkner til sol og varme. Jeg lager omelett med skinke og en av de lange tomatene vi kjøpte i går. Den svarte katten er på plass, og jeg kaster til den noen små omelettbiter. Veldig forsiktig og stadig på vakt leter den seg fram til godbitene i det tørre gresset.

Vi er litt skuffet over vårt første vingårdsbesøk. Her hadde vi trodd at vi ville blitt tatt i mot og fått tilbud om omvisning eller prøvesmaking, slik at vi kanskje kunne kjøpe noe vin, men nei da! Ingen kom og foreslo noenting. Så nå pakker vi sakene våre og drar videre. Turen går vestover mot Biskaiabukta, men vi skal ikke dit i dag. På campen i Collioure fikk vi tips av et trivelig ektepar fra Sverige om grotter i nærheten av Foix. Dette må vi undersøke nærmere. Vi vil finne et sted nær Foix, og i La Bastide de Segou ligger plassen. Her har de til og med basseng, og hele herligheten koster 19,20€. 

 

Det var ikke lov å ta bilder inne i grottene.

Dag 14, torsdag 3.7. Foix - St-Jean-de-Luz

I dag har vi tenkt oss på grottetur, og jeg har funnet ut at det er en grotte der vi kan kjøre båt på en underjordisk elv. Dette vil vi prøve, så vi kjører til Rivière soutarraine de Labouiche. Etter en spennende tur på utrolig smale veien ankommer vi stedet der det allerede er flere busslaster klare for å dykke ned i dypet. Mange unger er tydeligvis på skoletur også. Men vi får kjøpt billett og det er bare ca et kvarters ventetid.

Guiden vår, en kjekk ung franskmann, kommer og leder oss inn i fjellet, og vi tar plass i båtene. Innover i grotta, som er opplyst, ser vi elva som bukter seg, og langs tunnelveggen er det spent opp en wire. Guiden står i båten og drar oss fram ved hjelp av wiren. Sakte, lydløst, mens han snakker som en foss, - på fransk.

Det blir en fantastisk opplevelse. Halvannen kilometer gjennom fjellet, der vi et par ganger må ut av båten, gå et stykke, for deretter å sette oss i en ny båt. Dette fordi elva går i fosser inne i fjellet. Hele tiden ser vi hvordan fjellet forandrer seg; noen steder er det bare fjellvegger, andre steder er det dannet stalagmitter og stalaktitter. Vi ser de mest fantastiske formasjoner, alt fra digre stolper til små skjøre skulpturer og tynne ”gardiner”. Og fargen på fjellet varierer mellom gråsvart, via rødt til lyst gult.

Det duskregner når vi kommer ut etter å ha gått en ca 333 trappetrinn rundt og rundt. Foran oss opp trappa går ei lita amerikansk jente; "Round and round, and round and round", hører vi. Da vet vi at det fortsatt er et stykke til vi er oppe.

Etter grottebesøket hadde vi tenkt å sykle litt langs en nedlagt jernbane som går her. Jeg syntes det så så spennende ut, men nå når det regner, må vi dessverre droppe det og heller dra videre. Vi bestemmer oss for å komme oss over til Atlanteren. Langs veien ser jeg flere ganger den gamle jernbanen enten ved siden av veien, eller den krysser veien, og noen steder er det parkeringsplasser som er beregnet på de som vil bruke denne ”Voie Verte” som den kalles. 

På grunn av det dårlige været kjører vi helt fram til St-Jean-de-Luz ved Biscaiabukta. Her ligger en bobilplass som TomTom har funnet til oss. Plassen er så trang og så lite koselig at vi bare kjører videre. Ikke kunne jeg tenke meg å sove der, med jernbanen rett bak og en trafikkert vei rett foran. Det ser nesten ut som om bobilene står på perrongen!

Her kan det umulig være lett å få sove! Bobilplass i St.-Jean-de-Luz.

Spania neste! Vannet er ikke særlig delikat.

Dag 15, fredag 4.7. 

Vi fant omsider plass på Camping Caravaning de la Ferme Erromardie. Her traff vi en meget hyggelig mann i golfbil som fortalte oss at plassen var stengt for natten, men vi kunne bare finne et sted til bilen og betale i morgen.

Våkner til regn og vind, men ser på Yr at det skal bli bedre utover ettermiddagen. Vi tilbringer formiddagen på den fine plassen vi har funnet. Det er et platantre i bakkant som skygger for solen som ikke er framme enda, og rett bak bilen vår renner en liten bekk. På den andre siden av bekken ligger en rad med mobilhomes som står på påler nesten helt ut i bekken. 

Det klarner opp etter hvert, og vi sykler av gårde med kurs for St-Jean-de-Luz. Vi har sett at det går en Corniche Basque (en kystvei) fra byen og til Hendaye tett ved den spanske grensen. Målet er å komme så nært grensa som mulig.

Først sykler vi over åsen og ned til St-Jean. Det er et nydelig sted med ei flott strand. Helt ytterst på tangen på andre siden av bukta ligger et festningsanlegg. Derfra strekker en molo seg lang ut mot odden på motsatt side slik at de danner en rolig havn på innsiden.  

Fra byen sykler vi D912 opp til klippene og videre langs klippekanten ned til Handaye. Fjellet her er helt spesielt. Det står liksom på høykant, rett opp sidelengs. Trafikken er tett, så vi føler oss litt utsatt, men når vi nærmer oss byen blir det sykkelsti. Hele veien langs klippene går det en sentier littorale, og det er mange som er ute og går.

 Når vi nærmer oss Hendaye blir vi nesten satt ut! Den stranda, de fargene, alle surferne og de flotte bygningene som ligger langs strandpromenaden. Vannet har en helt spesiell farge. Det er rosa et langt stykke ut. Etter hvert finner vi ut at det kommer av at vannet fra elva, Rio Bidasoa, som renner ut her er nesten som tomatsuppe. Det har regnet en del i det siste, så elva fører med seg en del av den røde jorda fra landet innenfor. Rundt i vannet flyter også mye kvist og kvast, så det hele ser ikke så veldig delikat ut. 

Vi står og kikker over til Spania. Egentlig hadde vi tenkt oss helt dit, men det blir litt i lengste laget nå. 

 

 

 

Fra sentier littorale ser sørover og skimter Spania i det fjerne.

Dag 16, lørdag 5.7.

Vi våkner til lett overskyet vær, og tar livet helt med ro. Det er deilig ikke å skulle av gårde, deilig ikke å gjøre noen ting. Vi har en fin plass, og vi koser oss med nettet og reiseskildring. Frokosten spiser vi halv tolv. Etterpå tar vi stranddag.

Solen har kommet fram, og det blåser deilig. Store, digre bølger ruller inn mot stranda. Jeg elsker å bade i bølger, men disse bølgene er fulle av grums. Grums eller ikke grums, man kan ikke ligge på en strand i flere timer uten å bade, så det blir da noen dukkerter.

Det er artig å se hvordan sjøen trekker seg tilbake i løpet av den tiden vi er på stranda. Nye skjær dukker stadig opp fra vannet, og hele bildet forandrer seg. Vi nyter sol, sjø og vind til kroppene våre har fått nok for denne gang. Litt småsolbrente rusler vi tilbake til Detleff for å få oss litt mat.

I dag skal vi ikke spise ute, i dag er det sparedag! Vi handler cassoulet på boks og setter oss i skyggen under platantreet vårt. Her planlegger vi litt hvor vi skal dra videre mens jeg skreller poteter og gulrøtter for å drøye boksematen litt. Poteter og gulrøtter blir kuttet i småbiter, kokt og siden puttet oppi cassouleten. Det blir kjempegodt! Også så billig da!

Etter maten går vi en tur langs sentier littoral i motsatt retning av det vi syklet i går. Selv om det nærmer seg kveld er det mange surfere som ligger i bukta nedenfor stien og venter på den optimale bølgen. Rett som det er er det en av dem som får en bølge og fyker innover mot land. Det er artig å se på. 

Domaine de la Chataignière, en vakker plass.

Dag 17, søndag 6.7. St-Jean-du-Luz - Perissac 

Atter en dag våkner vi til litt småregn. Det er greit, for nå skal vi kjøre et stykke. Vi tenker å finne en vingård i området øst for Bordeaux. TomTom har fått sine instrukser og tar over kommandoen. Han har tydeligvis ikke våknet helt ennå, for han leder oss litt på villstrå, så vi må ta saken i egne hender. Ganske snart er vi på rett vei, og kan gi på nordover mot Biarritz.

Det blir en del motorvei i dag. Landskapet vi kjører gjennom, Les Lalandes, er ikke så veldig spennende. Det er flatland, med lite å hvile øynene på. Området her besto før bare av sand og myrer. Det var umulig å dyrke jorda og umulig å bosette seg her. Men dyr kunne beite her, og flokker ble drevet rundt av gjetere som måtte bruke stylter for å komme seg fram. På 1800-tallet ble det plantet skog og gress, takrør og gyvel i et forsøk på å nyttiggjøre seg de store flate markene. Jorda ble også drenert. Fortsatt er det mest furu her. Noe er hugget ned, og nye planter er satt. Det bor ikke så mange mennesker her, men en del av de som bor her har tjent gode penger på produkter laget av furuvirke. Det er forbausende lite åkerdrift her, men enkelte steder er det noen flate fine åkre, og noen fantastiske vanningsanlegg! 

Vi krysser elva Gironde, som renner gjennom Bordeaux, ved Langon, og her bråbestemmer vi oss for å prøve en vingård i Perissac, fordi den i følge France Passion har en fin vindmølle. Ved innkjørselen til et nydelig lite murhus med huskestativ i hagen, står en hyggelig velkomstplakat; ”Takk for at dere valgte vår gård. Bare finn dere en plass hvis vi ikke er hjemme.” Jeg hilser på en nysgjerrig hund, men ser ingen andre, så vi følger pilene som viser vei mot parkeringen. Og nå ser vi vindmølla på den vesle kollen bakerst i hagen. Utrolig vakker hage, og et vanvittig fint sted.

Vi har ikke fått stoppet bilen en gang før en rødhåret og meget lyshudet mann kommer smilende og vinkende på en ATV. Han hilser og ønsker oss velkommen, prater litt gebrokken engelsk og unnskylder seg for manglende språkkunnskaper. Vi samtaler litt på engelsk/fransk og jeg spør om det er mulig å få kjøpt noe vin. Selvfølgelig. Han skal ordne med prøvesmaking og komme og hente oss klokken 17:00. Vi må bare bruke hagen, gå rundt så mye vi vil og ta de bildene vi ønsker.

Presis klokken fem kommer mannen tilbake, og vi blir vist inn i et flott lokale der det tydeligvis arrangeres fester og tilstelninger. Han har satt opp noen flasker og glass på en høy disk, og vi får velge hva vi vil smake på. Nå er vi i Bordeaux, kremen av vinområder i Frankrike, og vi er veldig spente. Vinen er nydelig, og vi ender opp med seks flasker hvitvin og seks flasker rød. Den røde er fra 2004.

Det er synd jeg snakker så dårlig fransk og at han er nesten tilsvarende dårlig i engelsk, for det er så mye jeg ville ha spurt om. Jeg har forstått så mye som at det er en ganske ny gård dette, bare to generasjoner. De har bygd den opp selv, anlagt hagen og bygd mølla. Den tror jeg ble bygd i 1989.

 For et sted og for en hage. Detleff har fått plass kliss inntil de fristende grønne drueklasene. Her plukkes druene med maskin. Plantene blir kuttet på toppen og sidene, slik at det bare er en liten smal sak igjen. Under planta og litt oppover henger druene.

Foran den vakre vindmølla ligger en liten dam.

Ideell plassering.

Den utrolige klippekirken i Aubeterre. Både byen og kirken anbefales på det varmeste.

Dag 18, mandag 7.7. Perissac - Aubeterre-sur-Dronne - Castelnaud

Solen skinner når vi slår øynene opp mot en ny dag. Rett etter at frokosten er fortært kommer vingårdseieren for å si adjø. Vi prater litt, takker for et supert opphold og vinker farvel mens vi ruller ut av vinåkeren. 

Vi har tenkt å spise lunsj i Aubeterre. Denne byen er en av de såkalte Les Plus Beaux Villages de France, og det med rette. Navnet Aubeterre betyr hvit jord, og fjellet her er hvit kalkstein.

Etter lunsjen tar vi turen inn i den underjordiske kirken, Eglise St- Jean. Denne kirken ble hugd ut i fjellet på 500-tallet. Seinere er den utvidet og er en fantastisk katedral med solide søyler, trapper, gallerier og en takhøyde på opp mot 20 meter. Dette besøket gjør virkelig inntrykk.

Vi løsriver oss fra klippekirken og vandrer tilbake til Detleff som trofast står og venter på den andre siden av elva Dronne. På smale veier kjører vi sørøstover mot de fantastiske grottebyene langs elvene Dordogne og Vezere. Tomtom har lagt opp en rute som er både spennende og uventet. Her har det sikkert ikke kjørt en eneste norsk bobil før. Turen går via Riberac, ned til Mussidan og østover til Vergt. Nå nærmer vi oss Vezere, og vi passerer avkjørselen til Grotte de Rouffignac. Litt seinere krysser vi elva ved den fantastiske lille byen Les-Eyzies-de-Tayac. 

Vi kjører videre mot St-Cyprien og Dordogne. Det nærmer seg tid for å se etter overnattingsmuligheter og vi setter Tom på saken. Han finner flere steder, og vi velger ut Lou Castel, fordi det høres fint ut. Ferden går forbi byene Beynac-et-Cazenac og La Roque-Gageac, og vi ser de flotte borgene som ligger på klippekantene. Så bærer det over Garonne og oppover i lia. Vi passerer slottet Castelnaud og veien forsvinner innover i valnøttskogen.

Langt inne i ødemarka dukker det plutselig opp et skilt med campingsymboler. Vi er framme. Her oppe, langt fra sivilisasjonen ligger det altså en diger campingplass som mer ligner på et lekeland. Det første vi ser er et digert hoppeslott, en ballbinge og et stort overbygd bassenganlegg. Gulp! Det var ikke dette vi hadde tenkt oss, men nå orker vi ikke å kjøre tilbake, så vi får en plass under løvtrærne. Naboene er utelukkende barnefamilier som sikkert tilbringer det meste av ferien her. 

Vi er enige om at dette er en kriseløsning, men vi skal jo bare sove og så reise videre. I resepsjonen reagerte de tydelig på at vi bare skulle være en natt, og det er jo ikke så rart. Denne plassen er ikke noen plass som du bare kjører forbi og detter innom.  

La Roque-Gageac, en spesiell liten by.

Dag 19, tirsdag 8.7. Castelnaud - La Roque-Gageac - Tursac

Nok en dag som starter med sol. Vi gidder ikke tilbringe mer tid her oppe, så før klokken ni er vi ute av campingområdet og på vei nedover mot La Roque-Gageac. Her parkerer vi bilen og går inn i de smale smugene oppunder fjellet. Vi stikker innom den lille kirken og tenner lys, før vi følger gul sti 3,5 km over fjellet og tilbake til byen. Opp gjennom lia finner vi tydelige rester av terrasser under den tette krattskogen. Her har det vært dyrket et eller annet, og jeg tenker at det kan være korkeik fordi det ligner på terrassene på Mallorca. Det vokser også noen spinkle utgaver av denne eiketypen her. Stien følger de gamle veiene som ble anlagt her i forbindelse med produksjonen. Et fantastisk stykke arbeid!

På Camping Lou Castel tok jeg med meg noen brosjyrer, slik jeg alltid gjør, og en av dem forteller om et insectorama ikke så langt unna. Dit har vi lyst til å dra. 

Vi kjører opp foran det unnselige bygget og lurer egentlig på hva vi har her å gjøre. Det er ingen andre her, men vi parkerer likevel og går opp mot inngangsdøren som står åpen. Innenfor er det en resepsjon der det står ei lita dame. Vi ber om billetter og får to til redusert pris fordi vi er så tidlig ute. Jeg stusser litt når den vesle dama begynner å fortelle oss masse om insekter på ganske bra engelsk. Insekter har alltid interessert meg, så jeg vet en del fra før, men hun har masse nytt å komme med. Omsider forteller hun oss hvordan vi skal gå der inne, og at vi før vi går, kan snakke med henne eller mannen så skal de vise oss pinnedyrene de har her.

Det blir et veldig spennende besøk. Her er montere med fantastiske insekter fra hele verden. Gresshopper, biller og sommerfugler i alle størrelser, farger og fasonger. Noen er ganske fryktinngytende, som de enorme skarabeene. Jeg ville ikke møtt en slik en i flukt! I tillegg til alle de preparerte insektene hadde de også samlet masse pyntegjenstander, nyttegejenstander og leker som enten var formet som insekter eller hadde insektmotiv. Alt i alt en meget imponerende samling.

Etter en stund kommer damen bort til oss, og hun har utrolig mye spennende og morsomt å fortelle. Hun er et lite fyrverkeri av en kvinne som tydelig brenner for dette. Jeg graver og spør som vanlig, og hun har svar på alt. Hun og mannen hadde vært i Afrika, på Elfenbenskysten i flere år. Der hadde hun studert gresshopper.

Omsider må vi løsrive oss og takke for oss. Dette var en stor opplevelse ganske utenom det vanlige. Og for ei dame! Så mye kunnskap og så brennende interesse! Sånt er smittsomt!